the GUSJ-GREEN place of me

...and you must not get frustrated

2012-02-13T22:35:00.004+01:00

Jeg innser at det er de første ordene jeg har markert i min "A New Practical Primer of Literary Chinese". Viktige ord, men de hadde gjort seg bedre i Pulleyblank-grammatikken. Denna praktiske Primer´n er jo nesten litt forståelig og nesten litt morsom.

Konteksten til bokas første markerte setning:

Idiomatic usages of some vocabulary items: No matter how thoroughly you learn the grammar of literary Chinese, or how frequently you practice characters, there will always be some ways of using specific characters that you won´t be able to anticipate. Sometimes these usages aren´t even mentioned in dictionaries. You must be patient and pick up this information as you go along, and you must not get frustrated.
Case in point: The verb 死 ("to die") is normally intransitive (i.e. it doesn´t take direct object - you can´t "die someone"). But in this lesson, it is followed by the direct object pronoun 之。 Perhaps you might guess that 死 should be interpreted as "to kill" in this case - but you would be wrong. In fact, 死 can take as its object the person for whom one dies (in an act of loyalty); this is usually one´s ruler or lord.

Hvorfor i all verden legger jeg ut dette på bloggen min? Fordi atte det både får fram hvorfor det er morsomt og hvorfor det er håpløst å studere kinesisk? Forresten føler jeg at jeg har lest det der om 死 før. Hvor i all verden kan det ha stått? Kan det ha vært Pulleyblank´n? Kan jeg ha fått med meg noe av det jeg leste der? Nei, heller tvilsomt; det må nok ha stått et annet sted.

Edwin Pulleyblank:

(Legg merke til mannens evne til å holde seg oppdatert på moderne teknologi, har han twitter-konto?)

Den grammatikken hans kommer nok til å bli roten til mye frustrasjon det kommende halvåret. Ååååååååå...... Ja, for jeg blir både støtt og stadig litt frustrert, jeg. Men gleder meg til neste kapittel i den praktiske primer´n; det ryktes at teksten som skal oversettes, er riktig så morsom :)

Strikking og banking

2012-02-07T18:19:00.005+01:00

Atte plusli så bare så jeg på klokka, og den var bare litt over seks lissom. Og jeg hadde gjort alt som må gjøres til i morgen. Også var det likevel nesten tre og en halv time til tv-programmet jeg har tenkt til å se, og da blir man jo litt sånn...

Hæææ? Hva nå´a?

Altså jeg kunne gå igjennom de to første kapitlene i Klassisk kinesisk en gang til, for jeg er ikke helt sikker på om jeg har oversatt riktig eller gjort alle oppgavene der. Jeg kunne sikkert se over det som står om østlandske dialekter en gang til, men jeg tror nesten jeg har vært igjennom det to ganger allerede, så det da. Jeg kunne begynne å lese på det som skal være forberedt på torsdag og fredag, menne... ehhh.... Jeg gidder ikke det. Jeg vil gjøre noe annet.

Men hva da?

Nei, sannelig om jeg vet. Renate kom med noen forslag:

1 Lage budsjett

2 Planlegge den skumle saken som kalles fremtiden?

3 Lære å strikke

Seriøst, Renate? Er det alt du kommer opp med. Budsjett over hva? Jeg liker ikke å bruke penger og jeg bor på Sogn for 2500 i måneden. Jeg trenger ikke noe budsjett. Og det er liksom ikke så morsomt å skrive ned hvor mye penger man skal bruke på ting når. Også må man liksom følge opp med å ha oversikt over hva man har brukt pengene på, og det vil bli litt nedtur å se hvor stor del av budsjettet som går med til sjokolade og kaffe, spesielt om man sammenligner med hvor stor del som går med på frukt og grønt.

Kanskje jeg skulle love meg selv å skrive ned hvor mye penger jeg bruker på sånt og legge det ut på bloggen. Det ville selvfølgelig bli så flaut at jeg hadde måttet endre livsstil. Og det hadde jeg sikkert hatt godt av. Det gjør jeg ikke med mindre denne ideen utløser storm av leserkommentarer! Hører dere det, om mange nok kommenterer, legger jeg om livsstilen, og det vil være en viss fare for at hjertet mitt overlever til jeg når trettiåra...

Forslag 2, er du fullstendig galen, Renate? Altså siden jeg ikke kommer til å følge forslag nummer én, kommer jeg ikke til å leve til jeg er 30. Og om jeg følger forslag nummer to, kommer det seriøst til å gå helt i stå for meg. Framtida??? Nei, jeg tror jeg må ut å kjøpe meg et bankebrett, jeg.

Bank. Bank. Broren min skriver sånn særemne i norsken, også skriver han om Erlend Loe. Når storesøstra studerer nordisk, så kunne jo lillebroren funnet noe storesøster ville hjelpe han med. Erlend Loe, lissom, jeg kan ikke utstå den mannen, eller i alle fall ikke måten han skriver på! Og det finnes et par dotter der ute som, etter å ha lest bloggen min, sier at om jeg hadde skrevet en roman, hadde det vært en dårlig Erlend Loe-roman.

Nei, det hadde det ikke. Jeg har ikke store tanker om meg selv, men om jeg hadde skrevet en roman, hadde det vært mye bedre enn det tullet der.

Selv om jeg ser hvor dottene vil hen.

Bank. Bank. Forslag tre er også veldig uaktuelt, Renate. Jeg kan da strikke. Alle kan strikke. Det lærte vi på barneskolen, skjønt jeg husker ikke hvordan man legger opp masker.

Hvorfor strikker folk? Garn er dyrt, det er tidkrevende. Til tross for at jeg ikke liker å gå i butikker, virker det lettere å kjøpe seg en genser når man trenger det...

Men folk vil ikke at det skal være enkelt? De vil ha noe å bruke tida si på? De vil få den til å forsvinne?

Hvorfor driver folk og lever enkli?

Jaha, ja, jeg tror kanskje jeg tar opp en eller annen skolebok igjen, jeg. Memo to self: Ikke få tid til å tenke igjen, Oda.

I en ideell verden

2012-01-29T12:29:00.003+01:00

Synes det er trist at de to siste innleggene før bloggtørken er de to kjedeligste i manns minne...

Det er så mye som ikke er ideelt her i verden. Blant annet at jeg har eksamen på onsdag. Veldig ikke ideelt. At jeg kan få utdraget med oppramsingen av alle de kinesiske forfatterne i den laaange, håpløse teksten skrevet med tradisjonelle tegn, med enda mer mellom linjene enn på. At jeg kan få en av de enkleste tekstene som jeg har forsømt fordi jeg på død og liv vil kunne si noe fornuftig om helvetestekstene om jeg skulle få dem. At vi skal snakke kinesisk på eksamen. At jeg ikke kan kinesisk. At jeg ikke kan snakke. At jeg må vaske klær igjen. At å hive søppel minner skremmende mye om å spille mikadospilet vi hadde på hytta da jeg var liten.

At NÅ begynner jeg å blogge igjen. At jeg er lei av å ha konstant dårlig samvittighet for alt jeg synes jeg burde gjøre, alt jeg synes jeg burde kunne og alt jeg synes jeg burde være.

Oj, nå hadde jeg nesten glemt at kvalifiseringsoppgava skal leveres i dag, og at den fortsatt er 500 tegn for lang. Når den skal være om lag 1000 tegn, er det ikke det heller særlig ideelt.

Dessuten er verden urettferdig. Folk mister jobben på grunn av finanskrise. Lin, stakkars, fikk ikke Qing. Gamle Zhang og sønn(er) jobber fra morgen til kveld, men måtte selge huset for at gamle fru Zhang skulle få medisinene sine. For ikke å snakke om ”放地雷“的小男孩儿 og hans like. Og der gikk det plutselig opp for meg at utvalget av tekster i kompendiet faktisk er ganske godt hvis målet er å få satt de bortskjemte, norske kinesiskstudentenes bekymringer inn i et litt større perspektiv. Det finnes folk som dør av sult, asså!

Vi har det for godt. Istedenfor å legge dårlig samvittighet for all verdens urettferdighet på skuldrene mine, på toppen av alt det der andre, så fyller jeg glasset halvfullt, det er så vanskelig det der, tenker på at det er morsomt hvor mye kinesisk jeg faktisk har lært, at jeg faktisk kan fortsette med master i det jeg tror jeg vil ta master i, til høsten samme hvordan eksamen går. Og gleder meg vilt over at jeg kan leve på lånekassa og gjøre det jeg har lyst til. Slippe å poppe "popcorn" (<-Dette må man være kinsiskstudent for å skjønne)!

Så skal jeg bare fortsette å insistere hardnakka på at livet er herlig og lese litt mer kinesisk, jeg.

Skandinavisk kulturimperialisme OHH YEAHHH!

2011-11-27T13:03:00.004+01:00

Enkli, så begynte jeg på et langt innlegg om hvor vanskelig det etter hvert blir å konsentrere seg når hele det ekstraordinært lange semesteret kjennes som en eneste lang og nervepirrende eksamensperiode og hvordan man etter hvert nesten klarer å gi litt F, men så spurte Ingeborg om jeg skulle være med på IKEA siden det var første søndag i advent, og da vi kom tilbake, så var det plutselig sent, og da merket jeg at jeg ikke klarer å gi helt F, men må forberede meg litt til morgendagen likevel og ikke har tid til å fullføre det endeløse innlegget jeg hadde satt i gang med. Men siden det er år og dag siden sist jeg blogget, kommer det en bildehilsen fra eksotiske Kina:

Skandinavisk kulturimperialisme. Me like! Me like GLÖGG! Me like sitte gjøre kinesisklekser, spise pepperkaker og drikke glögg. Måtte alle andre glede seg like mye over advent som meg!

Gratulerer med dagen, bloggen :))

2011-10-18T11:45:00.001+02:00

Historisk dag. I dag er det fem år siden jeg begynte å blogge; definitivt tvingende nødvendig å markere det med et innlegg. Da var jeg 17 og gikk andre året på medier og kommunikasjon. Nå er jeg 22; herrejesus som tida flyr. Det første innlegget jeg la ut 18.10.06, avsluttes slik: ”…og så vil jeg kanskje oppdatere bloggen (eller slette den når jeg har skrevet ned for mange pinlige formuleringer, tanker og hendelser!)” Men tross alt det tullet jeg har skrevet her, så har jeg latt det bli stående. Det er jo litt … ærlig. Jeg har nesten holdt meg helt unna gamle skrivefeil også, blant annet er det minst to skrivefeil i den første setningen jeg skrev på bloggen. (Det starta bra detta, ser du!) Kan være det har blitt en anelse færre skrivefeil (er egentlig ikke sikker, men snittet er forhåpentligvis på under to per setning), men stil og tema har holdt seg overraskende likt hele veien. Jeg har fader ikke modnet det grann på fem år! Det er liksom meg, meg, meg og den kjedelige hverdagen min som står i sentrum.

Nå er det en stund siden det egentlig har kommet noen oppdatering om denne, for tiden ekstra kjedelige, hverdagen. Da kan jeg fortelle at jeg har et par andre ting enn bloggen jeg godt kan feire; jeg har skrevet under kontrakt med SiO og betalt depositum på hybel, så da har jeg et sted å bo når jeg kommer tilbake til vakre, vakre Norge. Hybel på Sogn er kanskje ikke noe å sprette sjampanjen for (spretter man sjampanjen?), men det er definitivt fint å ha tak over hodet… Ja, det er det. Norge er et kaldt land. Sakte men sikkert går det mot kaldere tider her også. Ryktene og yr.no vil ha det til at det er rundt 20 grader midt på dagen, utover at jeg sliter litt med å tro på det, så er morgenene definitivt kalde og tærne mine har alt blitt fargerike. Ja, det er ingen tvil om at det blir kaldere. Tiden går og den går, til og med i Kina, så i morgen er det, gisp, bare to måneder til jeg skal hjem. Det mener jeg også er noe å feire. Men jeg er ikke helt sikker. Jeg har jo sagt at jeg ikke skal hjem før jeg kan kinesisk. Og det er fortsatt fryktelig vanskelig å snakke kinesisk. Og skummelt. Spesielt i timene. Grufullt! x100! Ellers har jeg, bare sånn for å trekke fram noe som virkelig er positivt for en sjelden gangs skyld, lyst til å påpeke at de prøvene jeg nevnte i forrige innlegg, ikke gikk i nærheten av så mye til helvete som jeg hadde forventa. De gikk faktisk ganske bra.

Også har jeg funnet rømme på en butikk i nærheten. Og salta smør og grovbrød! Også har jeg fått pakke fra Norge med Walters Drasjé og de gode, gamle mandlene. Og brunost. Og elgepølse (bestefar har skutt elgen). Og mer ullundertøy. Og boka omtalt i forrige innlegg. Så ja, det er mye å glede seg over om dagen.

Kombinasjonen brunost, grovbrød og salta smør <3 4EVAH <3

Men nei, det betyr ikke at jeg har kutta ned på Pepsi Max-en, som fortsatt bare koster 3 kuai, altså under tre norske kroner.

Avslutningsvis kan jeg fortelle at det er en stund siden jeg har giddi å fjerne tomflaskene fra rommet mitt, så det står hele 34 pepsimax-flasker her. Og ytterligere fire på kjøkkenet…

Bokomtale: Nattog til Lisboa av Pascal Mercier

2011-10-16T09:13:00.007+02:00

Jeg tror jeg liker å lese, så derfor tenkte jeg at jeg kunne blogge om bøker! Jeg kan jo mene og synse litt! Siden jeg har tjue studiepoeng i litteratur, så kan vi kalle det kvalifisert mening og synsing. Sist jeg forsøkte å mene og synse om bøker, var vel på eksamen, og det var ikke særskilt vellykka. Ikke særskilt mislykka heller. Og forresten verken mente eller syntes jeg stort om det jeg lot som om jeg hadde tatt stilling til, heller. Men jeg hadde lest romanen som var tema. Nå tenkte jeg at jeg kunne mene og synse litt om Nattog til Lisboa av Pascal Mercier.

Den har jeg ikke lest.

Jeg tenkte at om jeg skal forsøke meg på bokomtale på bloggen, kunne det være greit å starte litt enkelt, og det er veldig mye enklere å ta stilling til bøker man ikke har lest. Det blir rett og slett mindre å ta stilling til.

Dette er altså, som det står på omslaget:

DEN EUROPEISKE BESTSELGEREN

2 MILL. SOLGTE! Faktisk, som det også står på omslaget. Det står også at bladet Image har skrevet at om du likte Vindens skygge, vil du elske Nattog til Lisboa.

Nei, jeg likte ikke den. Tror jeg. Jeg tror det er en av de der bøkene som jeg så omslaget på, bestemte meg for at jeg ikke likte, leste første side av og konstaterte at bestemmelsen var velbegrunnet, for så å legge fra meg.

Omslagsillustrasjonen på denne romanen er et gråblått bymiljø hvor en kvinne i rød frakk skiller seg ut.

Man får liksom en følelse av at boka er sett og lest en gang tidligere.

Minst.

Vel, la oss åpne boka! På side én står det mer om hvor mange som har brukt penger på boka i diverse land og hvilke bøker diverse mennesker har sammenlignet den med. Det står også om hvor fantastisk og velstudert forfatteren er. Dessuten avslører de at han ikke egentlig heter Pascal, som det stod utenpå, men Peter. Jeg føler meg lurt, bedratt. Peter ville ikke ha navnet sitt utenpå boka.

Jeg blar. Nå kommer jeg til den siden hvor tittelen og navnet, som ikke er forfatterens, står gjentatt. Det står også hvem som har oversatt boka fra tysk. Han som ikke heter Pascal, skrev altså tysk.

Hmm…. Blar jeg enda en gang, får jeg på venstre side all den kjedelige informasjonen om opplag, originaltittel, ISBN-nummer osv. På høyre begynner det å bli interessant. For der begynner selve romanen.

Det står et sitat der. Det står på et språk jeg ikke skjønner.

Peter kan flere språk enn tysk. Kult.

Men når jeg sitter med en norsk oversettelse av Peters bok, så er det fordi jeg kan norsk, og vil lese norsk, og fordi jeg er så imbesil at jeg ikke engang kan tysk. Og langt mindre dette romanske språket som innleder romanen.

Og jeg er for tiden skit lei av å ikke skjønne. Nå er det fredagskveld, etter en uke hvor jeg har brukt godt over tolv timer hver dag på å forsøke å skjønne kinesisk, og nå, nå er jeg endelig ferdig med alle prøvene, som jeg heller ikke skjønte så aldeles for mye av, og ja vel… Ja, kanskje de er den egentlige årsaken til at jeg er negativt innstilt til alt, alle og også denne stakkars boka som er solgt i 2 MILL.

De ordene jeg skjønner i sitatet, er: Nuestras, vidas, ríos, mar og morir.

Absolutt lovende…

Så jeg blar. Ahhh! Flere sitater. På et annet romansk språk. Denne gangen med en oversettelse bak, praktisk. Det er fra Montaignes essayer. Kult. Han har jeg hørt om. Han har jeg hatt lyst til å lese. Sånn i motsetning til…

Jaja, først på neste side kommer innholdsfortegnelsen. Oi, det er noe originalt ved boka! Det er sjelden det står så mange ord før innholdsfortegnelsen!

Innholdsfortegnelsen selv derimot, ja, døm selv:

FØRSTE DEL
Oppbruddet 11

ANDRE DEL
Møtet 105

TREDJE DEL
Forsøket 225

FJERDE DEL
Gjenkomsten 391

Enda en side. Der står det FØRSTE DEL Oppbruddet.

Herregud, så lang tid det tar før jeg får lest en side faktisk skrevet av forfatteren og kan innlemme boka i den ovenfornevnte klubben av bøker jeg har dømt etter omslaget, lest første side av, bare sånn for å kunne si at jeg prøvde, før jeg la den bort.

Så, side 13, nå dør jeg av spenning. Det er så spennende med den første setningen. Den er veldig viktig for folk som dømmer bøker etter første side (og/eller coveret da). Også synes jeg setningen bør avsløre essensen av resten av boka, og helst gi en pekepinn om stilen og språket til forfatteren. Altså til Peter, eller Pascal var det han ville kalles. Eventuelt til oversetteren…

Her kommer den avgjørende setningen (fanfare):

Dagen som gjorde at ingenting lenger skulle bli det samme som før i Raimund Gregorius´ liv, begynte som utallige andre dager.

Men i helvete da! Er det sånn at norske oversettere har en liste med bare ti setninger de får lov til å åpne utenlandske bøker, med?

Nå skal jeg skumme første side, eller den trettende da (kanskje litt uheldig side å starte på også?), og gi dere den endelige dommen.

….

På den første halve siden har vi fått etablert et bilde av det miljøet hovedpersonen Raimund Gregorius har vokst opp i, og hvem han er. Klengenavnet hans er Mundus. Han er en stereotypi av(/på?) en vanestyrt nerd. Hver dag kvart på åtte gikk han ut på denne broen. Den ene gangen broen var stengt, hadde han gjort en feil i greskundervisningen. Det hadde aldri skjedd tidligere, og det skjedde heller aldri mer igjen.

FAEN, jeg hater Gregorius! Jeg er møkk lei av alle disse menneskene som utrolig nok aldri gjør feil, og spesielt når de bruker sine overlegne evner på å lære språk. Språkgenier har jeg nok av i kinesisktimene mine!

Vel, ja, jo, på den andre halvdelen av første side settes vi inn i situasjonen ”kvinne (sannsynligvis i rød kåpe) på bro med raseri i det bleke, regnvåte ansiktet.” Raseriet det er snakk om er et sammenbitt, innadvendt ett, og det må ha glødet i henne lenge. Det er faktisk først i andre linje på den neste siden det står med kursiv: Hun hopper straks.

Sånn. Da var det sagt. Nå slipper dere å lese første side av denne boka. Altså om man først hadde lest hva Jostein Gaarder skriver om boka på baksida , ville man skjønt hva slags bok det er snakk om, og ikke trengt dette her i det hele tatt:

”Besettende lesning, spennende som en kriminalroman, og med eksistensielle spørsmål som holder på leseren, også lenge etter at boka er slått igjen.”

(Her er uthevningen min egen.)

PS. Jeg har faktisk lest til side 60… Og om man er litteraturinteressert, så har Renate en litteraturblogg, hun har mange flere studiepoeng i litteratur enn meg, og driver med skikkelig kvalifisert synsing! Den har adressen www.leselyst.com. Hvordan i granskauen fikk du det domenenavnet, Renate?

Tina har også plutselig lagt ut en bokomtale på bloggen sin.

Hun er skikkelig ukvalifisert! Jeg tar meg retten til å sitere hele innlegget:

Drømmehjerte:
Uah. Hvorfor liker jeg sånne bøker! Skulle ønske jeg bare likte... hva skal jeg kalle det? Intelligent litteratur? Og ikke slikt romantisk tull uten mål og mening. Jeg føler meg platt og overfladisk. Også har håret mitt blitt så livløst i det siste.

迷路了

2011-09-27T15:23:00.003+02:00

Hvor i helsike har jeg satt sykkelen min? Hvorfor kjøpte jeg ikke en neongrønn sykkel? Hvorfor har jeg ennå ikke spraymalt setet mitt rødt… Det er så fruktans mange svartsetede, svarte sykler her!

Der, der er den!

Naaaj, helt lik, men en rød sykkellås. En sånn sykkellås som alle kinesere har, og alle utlendingene i Kina også. En sånn en som alle har nøkkel til. Fader at ikke jeg har en sånn en jeg også, så jeg bare kunne tatt denne sykkelen og slapp å lete etter den som egentlig er min.

Nei, nå har jeg gått fram og tilbake fire ganger. Kanskje jeg ikke satte den her i det hele tatt? Kanskje jeg satte den på den andre siden av veien?

Neivel, andre siden av huset da?

Herregud, har noen tatt sykkelen min nå eller?

F! Jeg satte den ved den andre klasseromsbygningen. Må jeg bruke ti minutter av pausa mi på å gå dit? Da er det vel bare å gi opp å komme seg til kantina da.

麻烦ass..

Her et sted satte jeg den, hmm, setet er fortsatt ikke rødt… Er det den som står der borte? Ja, den som har styret innenfor de to andre syklene, ja, nettopp den sykkelen som det vil være vanskeligste av alle å lirke ut.

Jeg hater livet mitt.

FRUSTRERT!

Hvordan griper man an dette?.Hvis jeg først løfter ut denne sykkelen. Forsiktig, sånn ja, da når jeg låsen. Lirke lirke. Låsen av, JIPPI! Låsen i kurven. Å for en vakker dag! SOLSKINN! Sånn, da er det bare å…

Men, oj, nei, veska mi, huff, der dulta den borti nabosykkelen.

FØKK ASS.

Den faller.

SATAN I SVARTE, BRENNHEITE HELVETE:

DOMINOEFFEKT!!!

Føkk føkk føkk føkk føkk!

Hmmm… Var det noen som så at den dumme utlendingen velta en 40-50 sykler mon tro?

笨蛋！

Neida, det er vel bare en 40-50 mennesker som stirrer på meg også. Dette er ingenting å snakke om, jeg er ikke rød at all. Absolutt ikke. Det er bare å begynne å grave seg et hull i bakken. Jeg vil bort, langt, langt bort. Sykle bort.

Men det her går jo verken bort eller fram. Helvete, støkk i trafikkork av mennesker og sykler inne på campus. Noen ganger, noen få, sjeldne ganger så tenker jeg at verden kanskje hadde vært et litt bedre sted om det var litt mindre kinesere her. I alle fall litt færre sånn akkurat her på veien til kantina…

Hmm… Bortover der er det ikke fullt så folksomt. Kanskje jeg kan sykle rundt der. Og på den veien der er det jo ingen. Den må jeg sykle. Hvis jeg bare sykler rundt der, og så opp der, da kommer jeg meg kanskje inn igjen på kantineveien.

Eller kanskje ikke.

Nei. Det gjorde man ikke, nei. Hvor er jeg egentlig nå? Her har jeg aldri vært før. Hmm. Jeg tror jeg bør sykle i den retningen.

Jada.

Neida.

Neivel.

Jeg er visst litt lost, jeg. Og jeg som hadde tenkt til å forberede meg enda litt mer til timen i lunsjpausa også. Neivel, da kan jeg sikkert føle meg dum enda en time da. Det blir jo ikke akkurat første gangen. Hvis jeg rekker timen da. For akkurat nå er jeg bare veldig, veldig lost.

糟糕！迷路了！

Furusus

2011-09-14T03:51:00.003+02:00

I det siste har jeg gått rundt og nynna på den her:

Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei.
Hæin skulle tegne Babylon, men lærer`n han sa nei,
hæin ød`la hele arket hæin var tufsete og dom,
men så hørte hæin et sus som over furukrona kom:

Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og om du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei.
Hæin hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa nei.
Og hæin gret i ville skauen ”detti blir min siste dag”.
Men da kom det over furua det såmmå linne drag:
Du ska få…

Og nå er gutten gift og går og slit som folk gjør flest
med småbruk oppi Åsmarken der kjerringa er hest.
Og hæin syns det blir for lite gjort og streve titt og trutt
og trøste seg med furusus når dagen blir for stutt.

Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og om du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.

Var det den vi alltid sang på sommeravslutningene på Børstad? Jeg kan ikke huske at jeg oppdaget hvor herlig den er, da. Men den er jo bare helt fantastisk nydelig! Takk, Prøysen!

Høstsemester

2011-09-12T13:46:00.006+02:00

Tenkte jeg skulle slenge ut no´drit på denna bloggen min igjen, jeg. Høstsemesteret har kommet igang. Det vet jeg ikke hva jeg skal synes om. Følelsene første uka var litt berg- og dalbane. Nivåene jeg har havnet på likeså. Skriftligfaget er kanskje litt for vanskelig, mens det muntlige kanskje virker litt for grunnleggende, men jeg vet ikke hva jeg synes, jeg.

Men nordiskstudenten likte godt at Ibsen var sitert i den første teksten i boka. Ibsen heter Yibusheng på kinesisk, SMIIIIL!

Nei, nå som over en tredjedel av tiden i Kina, faktisk nesten halvparten av tiden, er overstått, så kan jeg kanskje slå til med oppdatert statistikk over min studenttilværelse i Beijing:

Antall ganger kommet for sent: 1, som sist, altså ganske så beundringsverdig!
Antall ganger vaska rommet mitt: 1...altså har jo kanskje rydda og fjerna litt støv utenom den gangen, litt i alle fall.
Antall ganger spist fangbianmian, også kalt koppenudler: 6?
Antall ganger spist på McDonalds: 3 (et overlevlig tall, har ikke blitt supersized ennå)
Antall ganger spist hotpot: 4
Antall Pepsi Max drukket: WOW, altså, jeg tror jeg endrer dette punktet til "Antall tomme PepsiMax-flasker på rommet mitt nett no":

Coca Cola light: Kanskje 9?
Coca Cola: Allerede mista tellinga…(<-- skrev jeg sist, for å si det sånn, telliinga har ikke blitt enklere etter som dagene har passert)
Sjokolader: Ikke lenger null, nei.Ting er så skrekkelig billig i dette landet :(
Antall Shortbread-pakker fra Merry Mart: 4

Ellers brukte jeg penger i går. Det var jo skøy... eller det gikk så mye at jeg ble reint svimmel og fortsatt ikke helt har klart å fatte meg. Jeg var i Sanlitun med Ingeborg. Jeg skjønner at hun gjør seg som selger, når hun får meg, selv om hun ikke tjener noe på det, til å brenne av så mange tusen!

Så nå vil jeg jeg trosse mine prinsipper om å kun legge ut bilder av hullete, gamle klær, følge strømmen og vise hva jeg brukte penger på, tadaaa:

Det er en kjole. Den kostet egentlig ikke så mye, og det er ganske mange år siden sist jeg kjøpte kjole, så det er kanskje ikke så ille. Det økonomiske problemet er mer det jeg har i hånda. Ser dere hva det er? Ja, hjelp. Oda har kjøpt en Iphone:

Dekorert av Andy Warhol.

Deilig ironisk den der. Ahhh... Jeg er så 落伍 (kinesisk for gammeldags, for alle som ikke skjønte det,en glose som jeg skal kunne i morgen) at jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal bruke telefonen.

Skjønt telefon og telefon, atm har den ikke noe sim-kort i seg og er i all hovedsak en rådyr kinesiskordbok.

Snakkes og 祝你们中秋节快乐 til dem som vet hva det er！

Haustdag i Beijing

2011-09-02T08:38:00.004+02:00

Så var det september igjen, høst! 1. september var en strålende dag. Faktisk var jeg så fornøyd med den at jeg vil blogge om den. Egentlig var den ikke så enestående eller spesiell, men det var bare en så fin dag! Til ferie å være stod jeg opp tidlig og dro på det kjempegedigne Beida-biblioteket. Der har de masser av bøker på kinesisk, også har de masser av bøker på andre språk jeg ikke skjønner, men best av alt er at de har et rikt utvalg av bøker på språk jeg skjønner, om interessante temaer! Så da satt jeg der og leste om classifiere og om hvordan folk med kinesisk som morsmål behandler toner med leksikalsk relevans i venstre hjernehalvdel, mens oss stakkarer som ikke har noe særlig erfaring med tonespråk fra før, bruker den høyre. Er det rart det er vanskelig?

Jaja, bønner-bønder, men jeg synes uansett det virker som om jeg fortsatt bruker hjernen ganske feil når det kommer til det kinesiske tonesystemet! Dessuten har jeg vært igjennom alle de tonefeilene som amerikanske og nederlandske kinesiskstudenter typisk gjorde. De fleste av dem praktiserer jeg fortsatt hyppig i hverdagen. Så det.

Så glemte jeg tida, og plutselig kjente jeg at jeg trengte mat, så da gikk jeg på campus-kafeen. Der klarte jeg å bestille kaffen akkurat sånn jeg ville ha den, uten peking eller kroppsspråk… Og da jeg bad dem ikke putte i sukker eller melk, så smilte dama og gjentok det jeg sa. Jeg tror det var fordi jeg endelig har skjønt at man jiaer sukkeret. Tidligere har hun bytta ut andre verb med jia når hun har gjentatt hva jeg har sagt. Det kan jo selvfølgelig også være at hun lo av meg fordi førstetonen min fortsatt ikke er høy nok, eller noe. Men siden det var en så fin dag, så valgte jeg å tolke smilet dit hen at hun var fornøyd med verbvalget mitt.

Så satte jeg meg ute med kaffen og maten min. Og jeg satte meg frivillig i sola! Jeg lurer på om det er en konsekvens av høstens ankomst. Været var så ufattelig deilig. Dere aner ikke! Himmelen var blå, sola var ikke stekende, det var ikke klamt eller trykkende, og attpåtil hadde værgudene i sitt milde høsthumør slengt på en forfriskende bris! Jeg satt i nærheten av noen barbusker, så det lukta friskt av grantrær, og livet er faktisk en ganske så trivelig ting, er det ikke?

Så hang jeg enda litt til på biblioteket. Hvis noen er interessert i å vite det, så leste jeg om hva som gjorde det skandinaviserte pronomensystemet mer optimalt og levedyktig enn det nedarvede i gammel-/mellomengelsk. Funny.

Så (dette er det femte avsnittet jeg starter med så, men alle gode ting er fem, er de ikke?) dro jeg hjem, spiste, og stakk ut igjen for å møte en kineser for å guang jie. Jeg tror guang jie betyr noe sånn som henge rundt. Vi hang litt rundt OL-stadionene. Jeg synes det var et godt påfunn av henne å ta meg med dit. Aldri vært tett innpå fugleredet før. Det var veldig koselig å gå rundt der om kvelden. Mye liv. Også hørte jeg på at min kinesiske venninne skravla i vei om det ene og det andre. En gang i blant gikk det opp for henne at jeg er en usedvanlig dum utlending som må ha ting gruelig sakte inn med teskje. Så en sjelden gang visste jeg hva hun babla om. Også fikk jeg sagt en og annen setning på kinesisk også. Skjønt de fleste gangene jeg prøvde meg på å konstruere setninger på mer enn tre ord, ble hun så utålmodig at hun fullførte dem for meg.

Denne kinesiske venninna mi er hun fra supermarkedet. Ja, for en dag jeg gikk rundt på supermarkedet og var ekstra sur på meg selv for at jeg ikke får meg til å snakke mer kinesisk enn det som er absolutt livsnødvendig, kom hun bort til meg og lurte på om vi skulle være venner. Siden engelsken hennes er elendig, så sa jeg at det kunne vi godt. Så da gikk vi ut og spiste middag.

Koselig det.

Anbefaler alle å gå bort og spørre utlendinger på nærbutikken om man skal være venner og invitere dem ut på middag. Her har vi mye å lære av kineserne!

Før jeg gikk hjem om kvelden, gikk jeg innom en av nærbutikkene i blokkomplekset jeg bor i. Der satte jeg PepsiMax-en på disken, og jenta bak disken så på meg med ´har du ennå ikke lært deg at den koster tre kuai´-blikket og sa: ”San kuai”. Da jeg hadde funnet frem de tre lappene hun ville ha, smilte hun, pekte på pepsimaxen og sa, om jeg skjønte henne rett: ”Du liker virkelig den her, du!”. Det gav jeg henne rett i, og turde å spørre hvordan man egentlig sier Pepsi Max på kinesisk (nå har jeg skrevet pepsimax på tre forskjellige måter i ett avsnitt, kult ass, men du vet hva dom sier: Alle gode ting er tre). På kinesisk heter det BaiShiJiDu.

Vel hjemme igjen, gav Klara meg nyheten som VIRKELIG made my day!

Vi slipper placement-testen, som er helt håpløst vanskelig og får en til å føle seg som en tilbakestående dott av en hjernedød amøbe. Vi blir heller plassert i grupper ut i fra resultatene fra sommerskolen. Og da blir man kanskje plassert på et helt greit nivå. Problemet er bare det at jeg er litt redd for at tilbakestående dotter av noen hjernedøde amøber, som meg, kanskje ikke burde plasseres på et helt greit nivå…

Men siden jeg ikke gruer meg til noe skremmende testing, gleder jeg meg nesten til å se bøkene vi skal bruke i høst, og hvordan høstsemesteret vil utarte seg. Vel, i alle fall inntil jeg i en helt ny klasse får et skrekkelig spørsmål i timen, og i mangel av svar eller annen respons, på skikkelig hjernedød amøbe-vis klasker hodet i pulten og blir liggende der til læreren gir opp å få noe fornuftig ut av meg.

Just another Oda-story

2011-08-26T17:52:00.006+02:00

Jeg liker å gjøre narr av tullinger. Og siden det er stygt å henge ut andre mennesker på internett, så får man benytte seg så godt man kan av egen idioti.

I dag kom jeg tilbake etter fem fantastiske dager sammen med min nydelige og fullstendig gale, tyske venninne Alexandra (Alex Alexita Latexita Zhhee German!) i Shanghai.

Jeg hadde altså vært borte i hele fem dager, og da jeg kom inn i heisen i blokka vi bor i i Beijing, og skulle trykke på etasjeknappen, så kunne jeg ikke for bare livet huske hvilken etasje det var vi bodde i.

Ååå gud, hvorfor er jeg sånn?

Hva gjør man da? Var det ikke fjerde? Nei, det var det ikke, for jeg husker at jeg tenkte over at det var høyere enn jeg bodde i Norge. Kanskje det var åttende da? Åttende og fjerde er det lett å blande…

Eller sjette. Jeg følte det var et partall. Men den følelsen var rimelig vag. Det kom et annet menneske inn i heisen. Så jeg følte jeg måtte velge en etasje, en annen enn dama med sykkelen. Så jeg tok den opp i fjerde. Da jeg stod der, vurderte jeg å ringe Klara og Ingeborg, men jeg syntes det ble for dumt (og flaut, men likevel forteller jeg all verden om dumheten min på internett). Jeg sa adressen min inni hodet: Lin Da Bei Lu Wen Cheng Jie B-3 ?04… ? <- representerer etasje, resten satt som et skudd.

Det endte med at jeg kom på at alle utlendinger må registrere hvor de bor hos politiet, og at da jeg gjorde det, fikk jeg en fin lapp som jeg la inni passet mitt, og passet mitt hadde jeg med. Så jeg rota det fram, og ja, på lappen stod adressen: ”…B-3 504”

Altså bor jeg i femte etasje. Nice to know :) Men så mye for partallfølelsen.

Jaja, i Shanghai tok jeg heisen opp 28. etasje i naboblokka til Alex. Hmm… Har lyset gått siden jeg var her sist? Stod det ikke et juletre ved siden av døra til Alex? Kanskje naboene har fjerna juletreet. Hvorfor fjerne det akkurat når lyset har gått. Her har det skjedd litt for mange endringer i løpet av dagen. Ikke for det, det er jo på tide å fjerne juletreet. (Her må jeg skyte inn at det faktisk var først da jeg reagerte på at det var litt rart at det hadde stått et juletre uttafor døra til Alex i slutten av august.) Men noe var galt, og nøkkelen fungerte ikke. Hmm, har jeg gått feil?

Men asså, til mitt forsvar, alle de forbanna høyhusene i kilometervis avstand var helt klin like. Og når det kommer til det juletreet jeg ikke tidligere hadde reagert på var malplassert, så er det her i Kina sånt man ikke legger merke til etter hvert. Massasjestedet rett utenfor, jeg husker ikke om det lå i riktig eller feil blokk, men i alle fall sånn at jeg gikk forbi det flere ganger om dagen mens jeg var i Shanghai, spilte kontinuerlig Stille natt, sånn pipetone-versjon av Stille natt. Greit nok det, og det hadde jeg sikkert ikke tenkt over heller, hadde det ikke vært for at de samtidig spilte av pipetoneversjon av noe helt annet, noe jeg aldri helt fikk tak i hva var. Kan godt ha vært en koselig låt det også, men pipende sammen med Stille natt. Nei takk! Hva tenker folk med??

Slutt å tenke, sier nå jeg. Følg mitt eksempel og se hvor et absolutt minimum av hjerneaktivitet fører hen. Kanskje du blir kjent med noen koselige naboer når du forsøker å låse deg inn i leiligheten deres?

Jeg klarte, sånn apropos etasjer, å surre meg opp i hundrede etasje av Shanghai World Financial Center mens jeg var i Shanghai. Det var intendert , masse hjerneaktivitet og en del penger brukte jeg på å komme meg opp dit. Bygningen ser ut som en flaskeåpner og er i følge wikipedia den tredje høyeste skyskraperen i verden. SÅ DET! Jeg tenkte det skulle være litt sånn: Been there, done that, nå kan jeg skryte av at jeg har vært i en tresifret etasje. Men det var faktisk litt mer sånn: WOOOW-opplevelse.

King of the World!

Jeg er på toppen. Se på de små menneskene der´a! Helt sånn svimmel-opplevelse!

Jeg og Alex hadde ikke helt samme døgnrytme, min var sånn: vant til å stå opp før seks og lese til dagens gloseprøve-døgnrytme, og Alex sin var mer: Oa hela natten og stå opp så man rekker å få med seg skyline-solnedgangen fra jacuzzien på toppen av Hyatt-hotellet på the Bund-døgnrytme. Så siden det meste av templer og museer stengte 4-5, så gjorde jeg litt sightseeing på egenhånd.

Så altså proofet på at jeg var der:

Det skal absolutt heller ikke stikkes under en stol at Alex i blant også gjorde en helhjertet gaid-innsats. Og tok bilder:

Litt mye bilder:

Shanghai var bra :) Og den ene av de to etterlengtede ferieukene mellom sommerskolen og høstsemesteret er over :(

Hvordan jeg overlevde sommerskolen har jeg ikke meddelt så voldsomt mye om her på bloggen. Det har to årsaker:

1) IKKE ET JÆVLA SUPPEHUE HAR KOMMENTERT DET FORRIGE INNLEGGET PÅ BLOGGEN!

Jeg regner med at det betyr at ingen leser eller bryr seg om meg eller bloggen min!

2) Jeg antar det ikke er så mye morsommere å lese om daglig 12 timers glosepugging og lesing av lange tekster om kinesisk helsepolitikk på kinesisk enn det faktisk er å pugge gloser 12 timer om dagen og rote seg gjennom lange tekster om skjevfordelinga av ressurser innen helsesystemet i Kina på et språk som er helt kinesisk for en…

Jeg vurderte, i stedet for å legge ut om forskjellige puggestrategier, å begynne med noe så kreativt som ”Dagens outfit”-spalte. Jeg tok faktisk bilde av meg selv etter at jeg kom hjem fra skolen, i min nye, fantastiske, vaskevannsgrønne engangsregnkappe. Men så gikk jeg inn på bloggen min og så at ingen hadde tatt seg bryet med å kommentere det forrige jeg hadde skrevet, og da ble jeg bare sint:

DA KAN ALLE DUSTENE I HELE VERDEN BARE HA DET SÅ GODT! DER GIKK DERE GLIPP AV ÅRHUNDRETS VASKEVANNSGRØNNE ENGANGSREGNKAPPE!

Og alle de andre spennende antrekkene jeg hiver på meg før skolen om morgenen!

Skole, ja. Dette er et bilde fra campus:

Her skal jeg holde ut fram til jul… Håper jeg.

Det skal sies at sommerskolens avsluttende prøver ikke var i nærheten av så jævlige som vi hadde ventet. Jeg grua meg spesielt til den muntlige. Jeg hadde for meg at hu dama som underviste i muntligfaget, hadde lagt meg for hat allerede første dagen på sommerskolen. Dessuten er jo bare alt muntlig skummelt. Så jeg var klar for døden!

Da var det selvfølgelig desto koseligere at dama plutselig ikke hatet meg mer, om hun noensinne gjorde det, og at hun sa masse koselig, om at uttalen min var god og grammatikken, og at jeg ikke hadde noen grunn til å være nervøs. Jeg måtte bare tørre å snakke!

For en fantastisk koselig avslutning på seks ukers helvete!

Eg vart så glad! Og eg er framleis høg! Høgt oppi skyene…

Jeg kommer til å falle som en stein når vi starter med testing og høstsemester om en uke.

Som en stein fra hundrede etasje…

FADAI søndag 24. juli 2011

2011-07-24T10:29:00.003+02:00

På fredag hadde vi to prøver, en innlevering og et forberedt fremlegg + at vi gikk gjennom diverse andre lekser. Og det var type lekser som vi kun hadde en dag på å gjøre. I morgen, mandag, skal vi ha en gloseprøve i 119 (Klara har telt) gloser. Hver glose består av mellom 1 og 8 tegn… Jeg forsøker å lese på disse ordene, men gang på gang begynner jeg å fadaie. Fadai kan bety ´to be in a daze/trance´, ´stare blankly´ eller ´to look absent-minded´i verste fall: ´to look like an idiot´. Jeg bedriver uhensiktsmessig mye fadaiing her i Kina, spesielt når lærerne stiller meg spørsmål.

Nå i helga har fadaiinga ofte gått over i meningsløs oppdatering av norske nettaviser. Do I really need to know all the details? Nei, det gjør man vel ikke. Ellers er jeg målløs. Det er ufattelig.

Heldigvis har vi ikke så mye bombeangrep eller skytedesperadoer her i Beijing. Jordskjelv og flom har det også vært lite av (bank, bank i bordet og touch wood). Jeg trodde sommeren pleide å være agurktid i Norge, men den gang ei, nei.

Skrekkelig.

Jeg har gjort lite utenom å fadaie denne helga. Jeg har dog vasket badet og vært på en liten handletur. Jeg jobber også, i likhet med forrige helg, med å bli kvitt den teite forkjølelsen som ikke vil slippe taket. Beijing er varmt, varmt og klamt som et sant helvete, men på skolen har vi air condition. Og det er visst en regel i Kina at ting enten må være for kaldt eller for varmt, så vi må huske å ta med oss skjerf og gensere på skolen. Ellers går det som det har gått med mange av oss; man bli syk.

På handleturen min fikk jeg kjøpt meg en døbillig og elendig nokia-mobil som kan lese og skrive kinesiske tegn. Jippi, det burde jeg egentlig ha rota meg til å gjøre for lenge siden. Men ting tar visst tid i min verden. Jeg fikk også endelig kjøpt meg en shorts. Skal jeg nå begi meg ut på en digresjon om at den eneste shortsen jeg har her i Beijing, som for så vidt er den eneste shortsen jeg har brukt de siste årene, ble kjøpt for 20 kroner i Beijing for fire år siden og nå i likhet med alle de andre klærne mine som jeg liker, har blitt hullet, eller skal jeg … merker det er for sent. Den digresjon får dere bare se gjennom fingrene med. Jeg vet jeg har skrevet mye om min forkjærlighet for gamle, utgåtte sko og klær tidligere. Det er sikkert grenser for hvor interessant andre mennesker finner de hullete klærne mine. Hallo, jeg er i Beijing, jeg må da ha noe mer interessant å skrive om enn hullene i klærne mine.

Uansett, poenget var at jeg fikk kjøpt en ny shorts da. Men den kosta ikke 20 kroner og dessuten var det allerede hull i den. Det var bare det at han som hjalp meg i butikken, gikk så hardt inn for å hjelpe meg å finne noe jeg likte, også var han hyggelig og ville hjelpe meg å lære kinesisk.

Også sa han at jeg var pen… Ehh…særlig…Og at veska mi var fin… Det er den jo egentlig da (jeg kjøpte meg sånn fancy brun skinnveske som står i stil med skoene mine før jeg dro fra Norge, burde sikkert lagt ut bildet av den, men neida). Også tror jeg fader meg at han sa at kinesiskuttalen min var god…Ehh…særlig…

Menne selv om jeg ikke tror på han så…ehh…kjøpte jeg den shortsen, ja.

Etter at jeg hadde gjort innnkjøpene mine, fant jeg ut at bak kjøpesenteret vi alltid handler på, er det et annet kjøpesenter/marked som har billige ting.

Da vet jeg det til neste gang.

Så det har jeg gjort i helga. Jeg tror jeg kommer til å være mer glad i helgene i Kina enn jeg var i Norge. Jeg er også mye mer happy hver dag når skolen er over, men jeg er ikke fullt så ivrig etter å gjøre leksene min og lese til timene som jeg var i Norge. Det er litt trist.

Det blir litt mye fadaiing. Og jeg er glad for at cirka en tiendedel av undervisninga før jul er overstått. Vi har gått på skole i to uker allerede. Det gjør direkte vondt å tenke på at det nesten er en måned til nordmenn flest kommer i gang med skole og studier igjen.

Så en liten statistikk over studenttilværelsen i Beijing så langt:

Antall ganger kommet for sent: 1, menne…asså…det var noen som hadde låst fast syklene våre med en stor kjetting fordi vi hadde feilparkert, og det var bare ingen ledige taxier, dessuten var det første dagen og de hadde bedt oss møte opp et kvarter før vi trengte.
Antall ganger vaska rommet mitt: 0
Antall ganger spist fangbianmian, også kalt koppenudler: 2
Antall ganger spist på McDonalds: 0!!!!!
Antall ganger spist hotpot: 2
Antall Pepsi Max drukket: 3-4 0,5 l
Coca Cola light: 3 0,5 l
Coca Cola: Allerede mista tellinga…
Sjokolader: 0!
Antall Shortbread-pakker fra Merry Mart: 2+

Ellers har det vært ekstraordinært klamt, forurensa og ekkelt i været de siste dagene. Utsikt fra rommet mitt:

Beijing er en vakker by. No doubt.

Heldigvis har det begynt å regne nå. Etter regnet blir himmelen blå :)
Det regner faktisk skikkelig i dag. Vi gikk ut, og ble kliss klass inn til undertøyet i løpet av et halvt minutt. Vinden gjorde alt som heter paraply fullstendig overflødig og unødvendig.

Det var sikkert bra for forkjølelsen. Jeg er så flink til å fokusere på det positive. Det var faktisk herlig. Deilig, avkjølende regn. Og halve grunnen til at vi gikk ut, var at det var et sånt regnvær som bare må oppleves. HERLIG REGNOPPLEVELSE! Det er viktig å fokusere på det positive og ikke bli sittende altfor fadaiende foran norske nettaviser altfor lenge.

119 gloser, here i come!

Ankommet Kina

2011-07-08T16:41:00.003+02:00

Så er man i Kina igjen. Det er fortsatt et underlig land med rimelig uforståelig språk og masse små mennesker som peker og hvisker, sier eller til og med hyler ”UTLENDING! (waiguoren/laowei!)” etter deg. Skjønt de har blitt bedre siden jeg var i Xuchang. De har kanskje rett og slett sett et par utlendinger før i Beijing. Men de stirrer fortsatt. Jeg luter ryggen, forsøker å krympe meg, men de kommer til å fortsette å stirre og hviske bak ryggen min; jeg har begynt å innse at jeg aldri blir en liten kineser. Men man blir mindre her. Ikke fordi man luter ryggen, i alle fall ikke primært derfor, men fordi alt annet er så stort. Det er gedigent. Man blir en sånn liten maur i en kjempetue. Når som helst kan det komme en kjempefot ned mellom de digre bygningene og knuse alle de ubetydelige, utallige menneskene som sykler eller står fast i kø på den ti felts store motorveien. Heldigvis vil man ikke se foten før den smadrer en, for smogen er så tett at man er heldig om man ser toppen av bygningene langs de digre motorveiene. Nei, nå svartmaler jeg. Det er faktisk lyst og fint i Beijing om dagen. Himmelen er for det meste blå, selvfølgelig ikke like blå som den norske, men fortsatt er den blå. Dessuten gjør forurensninga solnedgangene ekstra vakre!

Også har vi funnet leilighet. En fin, stor og lys leilighet. Den har vi brukt de siste dagene på å vaske og kjøpe inn ting til. Vi var på IKEA :) Vi spiste kjøtboller :) Og kanelboller :) Også kjøpte jeg masse knekkebrød og elgelasagne :) Jeg brukte nesten mer penger i matbutikken enn i møbelbutikken! Det gikk veldig opp for meg at man ikke er i nærheten av så isolert her som man er i Xuchang. Og det er litt fint. Kanskje litt mindre spennende. Men det er spennende nok. Også kanskje jeg klarer å fokusere litt på skole om det ikke er altfor mye rar mat og inntrykk å fordøye. Skolen starter på mandag. Var ikke mye sommerferie, men jeg har klart å utnytte det jeg hadde godt, synes jeg. Det var en uforglemmelig togtur!

Siste blogginnlegg var fra Sibir. Der likte jeg meg! Vi var ved Baikalsjøen. Sjøen er så stor og kald at når ikke sola varmer eller når det blåser fra sjøen, blir det isende kaldt i hele området rundt sjøen. Overalt var det søte, små trehus med vindusglugger og de nydeligste treutskjæringene. Jeg og mamma gikk på masse turer og konstaterte at naturen var som i Norge bare at det så ut til å gro litt mer tomme vodkaflasker langs turstiene i Sibir.

Også så vi ferskvannssel!

Vi fikk faktisk bruk for hodelyktene, som jeg mobba mamma så fælt for å ha tatt med, i Sibir. Da vi kjørte tilbake fra Listvyanka til Irkutsk, kom vi utfor århundrets uvær. Vi tok turen med en liten minibuss for bare et par kroner, altså enda billigere enn med taxien vi tok motsatt vei. Det var vel hva man kan kalle en bumpy ride. Den starta i solskinn, men så begynte det å øsepøse og vi kunne kjenne at vinden forsøkte å trekke minibussen ut i grøfta. Og vi kunne se at den hadde lyktes med et par mindre biler. Trærne bare blåste overende og la seg tvers over veien. Turen tok dermed sin tid og det var litt ubehagelig siden bilen ikke var særlig tett og vi og tingene våre ble rimelig våte. Vel framme viste det seg at hotellet vi skulle bo på i Irkutsk hadde mista strømmen og det var da hodelyktene viste seg å være ganske så hendige.

Faktisk fikk vi bruk for alle de smarte tingene mamma hadde pakka med unntak av peppersprayen. Stort komplement til pakkesjefen.

Mongolia var nesten enda mer fantastisk enn jeg hadde forventa. Og det skulle litt til. Jeg hadde trodd at gerene (disse telthus-greiene til de mongolske nomadene) som alltid er avbilda i turistkataloger og lignende, var en sånn forhistorisk greie som fem mongolske familier hadde tatt i bruk igjen for å dra turister til landet. Men det var det ikke! Ikke lenge etter at vi kryssa den russiskmongolske grensa, noe som det må nevnes tok ufattelig lang tid og var ubehagelig varmt, poppet gerene opp titallsvis ute på slettene mellom de særegne mongolske fjellene. Den siste delen av togturen var det langt mer enn løvskog å glane på ut av vinduet. Det var allslags dyr og terrenget var mye mer variert. Vi så kjempegedigne heste-, ku- og geiteflokker overalt, og gjetere som red på hester og kameler mellom dem. Det er 13 hester per menneske i Mongolia! Barna begynner å ri alene og passe på dyra når de er sånn 3 år gamle. I de tradisjonelle hesteløpene er rytterne aldri eldre enn 10 år. Det er rett og slett fordi hestene løper fortere med lettere bør. Jeg synes det høres litt sykt ut å la en fireåring ri et 30 kilometer langt løp i full galopp.

I naturreservatet, hvor vi bodde to netter i vår egen ger, så vi enda flere dyr. Morsomst var det å se den mongolske villhesten, przewalskihesten/takhi. Den har et annet antall kromosomer enn den vanlige hesten og er nærere beslekta med urhesten. Jeg fikk også oppfylt drømmen om å galoppere så fort jeg ville på de endeløse mongolske slettene. HELT VILT!

Vi kjørte også gjennom Gobiørkenen. Jeg har aldri vært i en ørken før og ble veldig overraska over hvor heftig det regna der…

Grensepasseringa til Kina tok også noe inni helsikes lang tid. Kontrollørene, som gang på gang kom marsjerende mot toget for å sjekke det ene og det andre, var på grensen til skremmende. Jeg tror virkelig de gikk inn for å gjøre grensepasseringene så ubehagelige og langtekkelige som mulig. De sjekka og de sjekka. Så strengt i passet og så strengt på oss, så strengt på visumet og stilte spørsmål i en gravalvorlig tone som gjorde at man ønska man aldri hadde funnet på å ville entre landet:
- Why you stay in China so long?
- Study.
- Study where? Which university?
- Beida.
Han granska meg alvorlig mens jeg fant fram skolepapirene, men da han så på dem falt den strenge maska fullstendig. Uttrykket endra seg totalt. Jeg kunne ikke se om han var overraska, imponert eller hadde mest lyst til å stikke av med inntakspapirene, men han så opp på meg med store øyne, sa ”Congratiulations!” og forsvant. Og jeg var i Kina.

På den kinesiske grensa måtte de også skifte understellet på toget. Så de jekka oss opp mens vi satt inne i vognene. Det var jo litt underholdende. Toget var delt opp så vognene stod på ulike spor og vi kunne se alle de andre turistene som hang ut av vinduene for å se og ta bilde av begivenheten. Også vinka vi til hverandre og tok bilder av hverandre, for selv om man hopper av og på toget, er det ikke flere turister enn at man blir gående oppi de samme turistene på alle turistattraksjonene langs ruta, og man føler man blir litt kjent med dem.

Grunnen til at understellet skiftes, er at Mongolia og Russland har en annen vidde på jernbanesporene enn resten av verden. Grunnen til at Mongolia og Russland er så sære, er at de en gang i tiden ville gjøre en invasjon så vanskelig som overhode mulig.

Neste morgen våknet vi i det grå tåkelandet Kina. Fjellene vi kjørte gjennom inn mot Beijing var storslåtte og fantastiske å se, men jeg skjønner ikke hvorfor smogen alltid ligger ekstra tett når jeg ankommer Beijing. Man bare må tenke: Hva faen er det jeg gjør i den tette, grå, møkkete suppa her? Hvor lenge holder jeg ut før luftveiene er fullstendig tette?

Heldigvis lysner det alltid etter noen dager, og man i alle fall vurderer muligheten at byen har en slags form for egen sjarm.

(Egentlig skulle jeg jo illustrert dette innlegget med bilder, men nå har jeg brukt så mye tid på å skrive at jeg heller bør finne meg noe bedre å gjøre. Kanskje det kommer bilder senere, kanskje kommer de her, kanskje kommer de på facebook...eller kanskje kommer de ikke i det hele tatt. Vi får se.)

Nyter det lille jeg har av ferie, på et tog i Sibir

2011-06-23T03:38:00.002+02:00

Dag 2 på toget, klokka er 20:30 Moskvatid, 18:30 norsk tid og lokal tid tror jeg den er 23:30. Men det er jeg ikke sikker på. Uansett skal klokka stilles enda en time fram før neste stopp. Det er Novosibirsk. Det forrige stoppet var Barabinsk for noen timer siden. Guideboka sier om Barabinsk: The shop on the platform was full of drunken local teens dancing to disco music around plastic tables when we visited – check it out, they might still be there.

Da vi stoppa, var det bare halvgamle, sigarettrøykende damer som solgte fisk, der. The local teens har blitt eldre?

Stoppet før Barabinsk var Omsk (jeg er usikker på om toget stopper i Tomsk). Det var i Omsk Fjodor Dostojevskij ifølge guideboka ”was exiled in 1849”.

Herregud, jeg sitter på toget mellom Omsk og Novosibirsk! Høres ikke det passe eksotisk ut! Jeg skal egentlig legge meg, men jeg har skjønt at man ikke blir mindre døgnvill av å ta toget. Jeg er overhodet ikke trøtt. Jeg er stuck på Moskvatid. I tillegg skjer det ikke så forbanna mye å bli trøtt og sliten av på toget. Det er litt deilig å gjøre ingenting. Faktisk tror jeg seriøst jeg kunne tatt toget fram og tilbake mellom Moskva og Vladivostok fem ganger før jeg ville begynne å kjede meg. Jeg og mamma har en firemannskupé for oss selv. Det tok under ti minutter fra vi gikk inn der, til jeg fikk den første kulen i hodet, men jeg mestrer de små forholdene mye bedre nå. Det er litt sånn hyttete; vi er uhygienske og ekle og spiser rett i koppen og drikker te og kaffe fra poser mens vi ser ut av vinduet. Det er veldig spennende å se ut av vinduet. VELDIG! Det er ufattelig hypnotiserende å sitte og glane. Spesielt med tanke på hvor ensformig alt utenfor vinduet egentlig er.

Bruddstykker av mine og mammas samtaler de to siste dagene:

Første morgen:

M: Det er fint vær.
O: Så koselig, og så mye fin, grønn skog.
M: Ja, masse skog.
O: Det ser egentlig ganske norsk ut.
M: Nei, det er flatere.
O: Det er flatt som på Hedemarken da.
M: Ja, men det ser mer ut som om det er på fjellet.
O: Ja vel, men det er flatt som Hedemarken og med norsk fjellnatur. Da ligner det jo litt på Norge da.

Litt senere:

M: Se! Ei ku!
O: Hvor, hvor?
M: Der borte!
O: - - -
M: Nå er den borte.
O: Det er koselig med så fint vær da.
M: Ja, det er det.

Enda litt senere:

M: De løvtrærne der er ikke bjørk.
O: Neivel.
M: Kanskje det er lerk.
O: Hmm… Ja, kanskje det (Er ikke lerke en fugl?? Eller en sånn man har på innerlomma?).

Enda litt senere:

M: Se der er det et hus. Oj!
O: Hvor er kameraet? Hvor er kameraet?
M: I veska.
O: Nei, nå var huset borte.

O: Oj, mamma, mamma, se, der er det mennesker!! Det er mennesker langs jernbana. De har skaut.
M: De babosjkane må vi ta bilde av.
O: Nei, det er for sent; nå er de borte :(

M: Oda, en by!
O: Det der er jo sikkert 20 hus! Så koselige og russiske de er!
M: Sjekk, jeg rakk nesten å få med det ene huset på bildet!

M: Ei geit!
O: Hvor, hvor?
M: Nei, nå er den borte. Nå er det bare skog igjen.
O: De har mye skog, disse russerne.

Noen hundre mil med skog senere:

M: Man får ikke akkurat inntrykk av at man bor på en overbefolka planet når man ser ut av vinduet.

M: Nå kommer vi snart til kryssordløsernes favorittelv.
O: ?
M: Elv på to bokstaver: Po eller Ob.
O: Jeg har aldri hørt om elva Ob.
M: Men den er stor.
O: Ja vel.

Nå skal det sies at vi etter hvert har blitt litt mer blaserte, jeg har sett opptil flere kuer, geiter eller hester på én gang. Også har vi ikke bare sett bjørketrær og muligens lerketrær, men også grantrær! Også har vi sett elver og innsjøer. Og både små og store byer. Mange søte, små trehus og noen store og ikke fullt så søte betongblokker. Så jeg vil kalle dette opplevelsesrikt.

Dessuten har jeg fått tid til å lese. Jeg har lest Spilleren av Dostojevskij, jeg har aldri ledd så mye av en Dostojevskij-bok før. Nå venter jeg på at mamma skal bli ferdig med den enda mer geografisk passende ´Opptegnelser fra det døde hus´ av samme forfatter og handlingen lagt til Sibir, sannsynligvis sterkt inspirert av forfatterens fangeopphold der. Mens jeg venter på den, har jeg begynt på ´Nu, jävlar´. Den har også fått meg til å humre litt (Tina, jeg tror kanskje du vil like den, du vil i alle fall skjønne hvorfor jeg tror du ville like den, ikke at jeg har lest så langt at jeg tør komme med noen anbefaling, men anyways lissom). Jeg har også på sett og vis stavra meg igjennom de tre første tekstene i kompendiet for KIN2110. De fikk meg ikke til å humre like mye, nei. Jeg merker at jeg, med unntak av de 22 timene mellom muntlig i kinesisk og i indre språkhistorie, ikke har lest kinesisk siden før skriftlig, og at det er lenge siden. Jeg gruer meg litt til jeg kommer frem til Beijing.

Nei, nå må jeg serrjøst slutte å skrive her. For jeg må i alle fall sovne før det blir lyst. Helst skal jeg stå opp tidlig i morgen. I morgen er siste dagen på toget, og jeg er så redd jeg ikke får sove før vi skal gå av toget i Irkutsk klokka seks om morgenen, LOKAL TID. Altså vil det være klokka 02:00 Moskvatid. Jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare å sovne før det, men å legge seg ”litt tidlig” i kveld (det der ble plutselig veldig relativt) er nok en god start. Æsj, jeg bare orker ikke å gå på togdoene eller æsj pusse tenna der… Doene er selvfølgelig også en historie, en sånn annen historie som vi ikke tar nå. Ellers skal det sies at jeg har vært borti langt verre doer enn disse. Generelt har alt hele tiden virket litt renere og litt tryggere enn jeg forventet.

Vi har verken fått bruk for peppersprayen eller hodelyktene som mamma tok med.

Jeg skal forsøke å gå på doene nå, og jeg håper at jeg klarer å surre meg til å gjøre det før vi stopper i Novosibirsk, for på stasjonene står vi lenge og da er doene stengt, sånn siden de slipper ut alt på skinnene. Også skal jeg forsøke å poste dette på bloggen min om et par dager hvis internett er oppfunnet i enten Listvyanka eller Irkutsk.

PS: Har uten problemer ankommet Listvyanka. Vi delte taxi med noen svensker. Og betalte cirka 100 kroner per person. Strekningen var type Hamar-Lillestrøm! Nå har jeg bada i badekaret på hotellet. Også har jeg lest i ´Nu, jävlar´ at elv på to bokstaver også kan være Ya-elva i Sichuan-provinsen. Det var den ganske usympatisk fremstilte legemannen Einar som opplyste om det. Men om man tar med kinesiske elver må det da bli et utall å velge mellom. Jeg bada for eksempel i den ganske kjente Li-elva en gang.

MaskVA

2011-06-18T15:13:00.004+02:00

Dårlig tid, egentlig ikke noe tid igjen av den timen jeg betalte for nett. Men altså Moskva:

Mamma i Moskva.

Teit kamera, orker ikke dra med meg det man kan ta bilder med. Det er så stort. Men dette er den røde plass.

Kjøpesenteret GUM. Jeg sitter ved fontena.

Vodka Matrosjka (Det står det på flaska)

Sånn. Dett var Moskva.

Changes

2011-06-15T22:56:00.010+02:00

Vel, hva har skjedd siden sist jeg blogga:

1 Hilde flytta inn i den altfor tomme leiligheta nevnt i forrige innlegg
2 Simen flytta inn i den ikke lenger så tomme leiligheta
3 Påskeferie
4 Simen flytta ut
5 Eksamensstress
6 Eksamens- og innleverigsstress
7 Enda mer eksamensforberedelser
8 Muntlig eksamen
9 Hilde dro sin kos til Island
10 Enda mer muntlig eksamen for meg (stakkars Oda, tror det ble litt i overkant mye eksamener i overgangen mai-juni)
11 Jeg flytter også ut.

Alle vaner brytes. Og det er i grunn litt trist. Spesielt fordi jeg aldri har fått tatt bilder av den fine leiligheten jeg har vært så døheldig å disponere de siste to årene. Herregud, jeg hadde bare ett bilde igjen å henge opp før leiligheten, etter min mening, ville være ferdigdekorert! Men akk og ve, på denne bloggen kommer det nok aldri et interiørinnlegg… Jeg kommer sannsynligvis til å bo altfor tarvelig til å kunne vise det frem på bloggen i all overskuelig fremtid.

Ikke at jeg egentlig ser på det som et problem. Det hadde bare vært litt gøy å ha bevist at én gang, ja, én gang, bodde Oda fint med selvvalgte bilder på veggene, gardiner på kjøkkenet og puter i sofaen.

Så altså ut av leilighet med kursen for Kina. Det har ikke helt gått opp for meg, men jeg drar i overmorgen og skal ta toget fra Moskva. HERREGUD den transsibirske jernbanen! Turde ikke helt å tro på det før i dag. Men nå ser det ut som om det virkelig skal skje.

Jeg har:
- Togbilletter

- Pugget det kyrilliske alfabetet
- Vaksinert meg mot all tenkelig faenskap
- Pepperspray (helt seriøst, mamma mener man trenger det)
- Visum til Russland
- Visum til Mongolia
- Og endelig: VISUM TIL KINA!
Hipp hipp HURRA for det!

På den annen side har jeg ikke pakka…

Det skal sies at jeg har tenkt en del på den pakkinga da. Jeg begynner å lure på om strategien er at om jeg utsetter det lenge nok, får jeg rett og slett ikke tid til å putte i mer enn det er plass til i den lille kofferten jeg har tenkt til å bruke. Vi snakker virkelig LITEN koffert asså. Den skal kunne håndteres på den lange reisen, og helst inneholde alt jeg trenger frem til jul. For jeg kommer først tilbake til jul.

Det er litt lenge til.

Prosjekt Pakke Riktig er umulig. Jeg håper jeg ikke gjør altfor alvorlige bommerter. Ullundertøyet må med. For er det én ting jeg vet om Kina, så er det at er det ikke ubehagelig varmt, så er dødelig kaldt. Tærne mine har ennå ikke fått igjen den normale fargen sin etter forrige opphold der nede.

I morgen blir det bare pakking. Egentlig skulle jeg gjerne også sortert alle pappeskene og de sorte søppelsekkene som kom fra leiligheten i Oslo og opptar all gulvplassen på rommet mitt, men det får man ta i jula.

Jula…

Det er litt vemodig å skulle være så lenge borte. Forlate fine, herlige, vakre norske sommeren…

Æsj, nei, det tenker man ikke på nå. Humøret mitt har vært veldig berg- og dalbane den siste måneden. Sorry alle mennesker rundt meg, det har bare vært litt for mye å tenke på…

Sorry også for dårlig med oppdateringer, og som alltid ellers lover jeg at dette skal ta seg opp.

Så til slutt klæsjer jeg til med en malplassert bildekavalkade fra den siste tida i leiligheten (stjålet fra Hildes kamera):

Poteter, nemlig!

SKOLE

Hildes sushi-gathering

Hildes søster

Dette er årets droddel (sånn siden jeg kåret favoritten min i fjor, syntes jeg jeg måtte gjøre det samme i år).

Life goes on and on and on and on and on and on and on and on...

2011-03-25T16:45:00.003+01:00

Ingenting er som når man kommer hjem til den tomme leiligheten kvart på fem en fredagsettermiddag, og endelig kan ta seg en jafs av knekkebrødene med smør, som man brukte tre minutter på å smøre seg før man gikk på skolen. Det var faktisk akkurat de tre minuttene jeg kom for sent til kinesisktimene. Det var de tre minuttene jeg hang etter i hodet hele dagen. Det var de tre minuttene som gjorde at jeg ikke fikk tid til å spise de forbanna knekkebrødene i løpet av dagen. FADER, jeg skal ALDRI smøre meg niste igjen:

Altså, jeg hadde vel egentlig tid til å spise dem. Grunnen til at jeg tok meg bryet med å smøre dem i utgangspunktet, var at jeg skulle møte Hilde og Kjersti for å spise lunsj. Også synes jeg det er litt flaut at jeg alltid møter opp til fredagslunsjen vår med nyinnkjøpt tullemat, av typen nudler, når Hilde og Kjersti har fine, velkomponerte, hjemmesmurte matpakker. Men så da vi møttes, gikk det opp for meg at jeg ville virke enda mer håpløs om de fikk se at jeg hadde tatt med meg en plastikkpose med knekkebrød med bare smør. Ja, tenk, jeg liker faktisk knekkebrød med smør! Men det ser jo verken fristende eller spesielt oppegående ut å spise det. Så jeg lot dem bare ligge i veska mi, jeg.

Og egentlig så hadde jeg tenkt til å spise dem etter at jeg hadde møtt Hilde og Kjersti, men så plutselig brukte jeg tida før dagens to siste timer på eh... andre ting.

Også satt jeg der i dagens nest siste time og holdt på å forsvinne inn i min egen sult mens jeg forsøkte å ta innover meg at semesteroppgava vi skal skrive, skal være ´kompetent refererende´ (les: blotta for egen tenkning), akademisk skrevet (les: ikke som bloggen min), i stilen: ´Si hva du skal si, si det, og si hva du har sagt´og i tillegg skal den, paradoksalt nok, ikke være for kjedelig lesning...

Jeg blir veldig sulten av å tenke på sånne umulige oppgaver man har foran seg!

Men av en eller annen grunn var det så koselig å snakke med HIlde i pausa at jeg nok en gang glemte å spise.

FØKK MÆJ LISSOM!

Den siste timen jobbet jeg hardt med å ikke hate meg selv og min så mye omtalte ustrukturerthet for mye, og heller fokusere på at jeg fikk 98% på ukas kinesiskprøve. JOHO! Jeg var i alle fall ikke helt dum hele uka!

...

To be continued!

The awkward moment...

2011-03-17T06:56:00.002+01:00

...når du pusser tenna om morran og tannbørsten fortsatt er våt etter kveldens tannpuss.

...når du plutselig oppdager at trikken du trodde du satt på, er langt foran deg, faktisk snart fremme ved stasjonen du skulle til, og du ikke kan huske at du gikk av...

...når du som nordiskstudent tar deg selv i å uttale setningen: Men det er jo obvious that det er feil.

...når du oppdager at du har brukt to timer på å vaske sånn cirka tre tallerkener og ett glass.

...når du har sitti og skrevet på et dokument i en time og sjekker hvor mye du har skrevet, og finner ut at du faktisk har klart å halvere teksten du hadde i utgangspunktet, ved å fjerne alle formuleringer du var misfornøyd med.

... når du har stått nesten hele veien til Eidsvoll og kommer på at halv seks-toget fredagen før Birkebeinerrennet ikke egentlig er det lureste toget å ta hjemreisen med.

... når du venter på grønt lys og det går opp for deg at du akkompagnerer ipoden litt vel høyt og at det er andre mennesker som også venter på det grønne lyset.

...når du lurer på hvorfor kaffen smaker Caramel Rooibos-te og kommer på at koppen du helte kaffen i, var halvfull av te.

...når du oppdager at du synes den virkelige verden faktisk er enda mer surrealistisk enn drømmene dine (se innlegget under).

...når det endelig går opp for deg at du er sånn cirka verdens største rotehue og virkelig trenger å strukturere livet ditt.

...når du kommer på at den konklusjonen har du egentlig trukket i overkant av 1000 ganger tidligere.

Har drømt

2011-03-13T11:55:00.003+01:00

... at jeg besøkte slektningene til Hilde på Filippinene. Også syntes de at jeg var kjempeteit. Også lurte jeg på om jeg kunne vaske hendene før vi skulle spise. Og da jeg vaska hendene mine, så så de helt forskrekka ut, som om jeg skulle gjort noe kjempeuanstendig. Jeg trodde jeg hadde brukt for mye eller for varmt vann, sånn à la kinesiske tilstander, men så viste det seg at de syntes jeg var kjempeuhygenisk fordi jeg ikke skylte munnen før jeg spiste. Så de tvang meg til å skylle munnen, men da jeg hadde vann i munnen, ble plutselig munnen full av slim. Det var mildt sagt ekkelt, og det syntes alle filippinerne også da jeg spytta ut slimet. Heldigvis måtte jeg på skolen. Jeg skulle ha engelsk, for det er alle så flinke i på Filippinene, visstnok, i alle fall sammenligna med andre asiatere. Men da jeg kom på skolen, som var påfallende lik Storhamar, viste det seg at vi skulle bruke engelsktimene til et besøk på den lokale iskremfabrikken. Og jeg bare: Sorry mac, vi skal ikke på noen iskremfabrikk, vi skal lære engelsk! Men lærerne bare: Jammen dere får jo smaksprøver! Så jeg bare: Vi er ikke så lettbestikkelige! Jeg har ikke akkurat kommet til Filippinene for å spise is! Is er jo nesten ikke godt, og asiatisk is er jo direkte vondt! Men alle de andre elevene bare jubla fordi de skulle få spise is, også hoppa alle inn bak i en lastebil, også kjørte de fra meg. Så jeg ble bare sittende igjen alene utenfor klasserommet.

Heldigvis var det noen russiske utvekslingsstudenter som kom for sent. De lurte på hvor alle var, og jeg forklarte at alle var kjempeteite og hadde dratt til en iskremfabrikk for å spise is. Russerne syntes også at alle var teite, men det var fordi de andre ikke hadde venta på dem. De syntes det var urettferdig. De ville også ha is! Også lurte de på hva vi skulle gjøre mens vi venta på de andre. "Vi får vel finne oss noe annet å kose oss med da!" Sa en av dem. Og da hylte alle: "JAA! VODKA!" Og jeg bare: "Aaa, futejia (kin. for vodka)!" Så satte vi oss i skolegangen og drakk vodka. Vi snakket om livet, og hva vi skulle gjøre med det. De overbeviste meg om at jeg måtte dra til Uppsala for å lære svensk.

Så jeg dro til Uppsala for å jobbe som barnepike. Poenget var visst at jeg skulle lære barnet norsk, men min hemmelige misjon var å få barnet til å lære meg svensk. Bare sånn for å slippe å høres ut som en dott og begå totalt sosialt selvmord når jeg skal presentere artikkelen om syntaktiske forskjeller mellom norsk og svensk på fredag.

Men, det viste seg at det var sønnen til Dr. Cox (Scrubs) jeg skulle passe på. Også plutselig var jeg JD! Og plutselig så var Percival Ulysses Cox naken.

Og det var vel det jeg husket av nattens drøm.

Metablogging

2011-03-04T23:42:00.006+01:00

Nei, nå ble det litt gufsen stemning her inne. Jeg er ikke i ferd med å gå emo. Det er bare det at det virker som det å være negativ som faen er det som slår an i bloggverdenen for tiden.

Fashion is a form of ugliness so intolerable that we have to alter it every six months.
- Oscar Wilde

Så om noen måneders tid skal jeg bare skrive blomsterduftende, livselskende innlegg.

Eller kanskje ikke.

Nei, jeg tro´kke det, jeg. Jeg fortsetter nok i den gode, gamle tralten. Med selvsentrerte innlegg. Med noe som bare under sterk tvil kan kalles humor. Av en viss menneskefiendtlig karakter.

Why was I born with such contemporaries?
- Oscar Wilde

Men ikke ta meg bokstavelig. Ikke tro på det du leser. Jeg er en stor tilhenger av ironi. Som visstnok også er i tiden. Og det liker vi.

Life is far too important a thing ever to talk seriously about.
- Oscar Wilde

Ironi er faktisk så i tiden at folk går mann av huse for å kjøpe seg SarcMark. Jeg tror nok jeg kunne ha bruk for det tegnet. Det er aldri noen som skjønner ironien min. Verken muntlig eller skriftlig. Iblant får jeg lyst til å gripe tak i samtalepartnerens skjortekrage og hyle på Harald Eia-dansk: "VI FORSTÅR HINANDEN IKKE!"

Grunnen til at jeg ikke har tatt meg bryet med å laste ned SarcMark, er fordi jeg ville slitt med å avgjøre hvor jeg skulle plassere det. Jeg sliter vel egentlig med å skjønne ironien min selv, ja. Og jeg er fortsatt glad i referere til den undersøkelsen noen oppdaget da vi gikk på medier, som sa at 70-80% (husker ikke eksakt) av det vi tuller med, mener vi. Og når jeg da i tillegg er litt vanskelig å forstå seg på, så blir det litt vanskelig. Selv for meg selv.

Only the shallow know themselves.
- Oscar Wilde

Så var det sagt. Ikke tro på meg. I forrige innlegg opererte jeg med den relative størrelsen Stygghet. Grunnet stygghetens subjektive karakter tror jeg ikke man objektivt kan slå fast at noe er stygt, med mindre alle som er i stand til å sanse om noe er stygt, er enige om at det er stygt. Og sånn sett er jeg ikke stygg. R betrodde meg nemlig at hun blir fysisk kvalm av ting hun synes er stygt. Og R blir ikke kvalm av meg. Derfor er jeg IKKE stygg. Sånn rent objektivt sett.

Det er litt deilig. Noe annet som er litt morsomt, er at jeg har funnet statistikken som blogger.com fører over eh.... ja, ditt og datt som vedrører bloggen min. Blant annet hvor få som leser den. Jo, men det morsomme med denne statistikken er at jeg kan se hva slags søk på Google som har lurt folk inn på siden min.

Denne uka har blant annet følgende søk på google ført til www.udduddudda.blogspot.com:

"glitter i øyet"

fra boller til burritos oppskrift på moussaka

bygge på en fortann som følge av syreskader

er det vondt å gå med tåspissko

er det spøkelse på lilleborg

budapest abercrombie

Jeg skjønner virkelig ikke at jeg kan ha skrevet om alle disse tingene... Spesielt lite om spøkelset på Lilleborg... Jeg har en følelse av at de som endte opp på bloggen min, ikke helt fant det de var ute etter.

SYND FOR DEM!

Så hvilke er topp ti søkeord som har ført til bloggen min? Sånn siden de startet å føre statistikken. Antar alle der ute bare døøøør av nysgjerrighet! Spesielt siden jeg tror jeg allerede har fortalt det til alle som leser bloggen min (sånn på regulær basis asså, ikke fordi de søkte informasjon om spøkelset på Lilleborg på Google én gang, lissom).

Som alle ordentlige Topp ti-kåringer, starter jeg nederst:

10 udduddudda (Gud, så ufattelig uventa!)

9 perfekt søknad (Tror de som skrev av denne søknaden, verken får seg jobb eller god karakter på norskinnleveringa)

8 Melismaleri (Hæ? Melismaleri? Har jeg skrevet om det på bloggen? Vi lagde det i barnehagen, husker jeg... Vi slikka av melisen etter at vi hadde gitt det bort i gave til mammaer og pappaer. Ahh, det må ha vært i dette innlegget!)

7 Guleböj (Wheee! Ja, for nordmenn kaller fortsatt bananer for Guleböj, selv om det er svenskene som skreller dem på Banos-fabrikken. Banos kalles forresten Böjemos på folkemunne.)

6 udduddudda.blogspot.com (Ja, den er like kjedelig som nr. 10)

5 Gynekolog på islandsk (For vi vet vel alle hva det heter?)

4 Fittur tittur (Neinei, ikke særskriving da...)

3 Indianersminke (Har jeg tydeligvis også skrevet om...)

2 Stygge knær (Hvorfor søker folk på stygge knær? Jeg skulle lagt ut bilde av fenomenet.)

Og endelig the number ONE:

FITTURTITTUR (altså i ett ord)

Det er ingen tvil om hvilket innlegg det er folk finner gjennom Google.

På statistikken fant jeg også ut at den bloggen som har sendt flest folk i retning av meg og mitt var Renates Digresjonsjonsbloggen. Av takknemlighet skal jeg bedrive litt offensiv markedsføring for Renate og hennes digresjoner:

LES BLOGGEN! LES DEN! HUN HAR HELT SÆRRJØST LAGT UT ET SELVSLKREVET OG SELVILLUSTRERT HAIKU-DIKT OM FRYKTINNGYTENDE HAI-KUER!

Også synes jeg at jeg ikke kan gjøre forskjell på folk. Les bloggen til Tina! Selv om hun nettopp har lagt ut et laaangt innlegg om en veterinærklinikk. Et innlegg som hun faktisk opplyser om at er litt tørt. LITT?

Når ikke Tina skriver for utførlig om dyr o.l., synes jeg hun er riktig så festlig!

Også må da Idas blogg nevnes. Her kommer det virkelig gullkorn av de helt store iblant! Men også her kan det bli litt mye hund til tider.

I rettferdighetens navn burde jeg definitivt nevnt enda et par blogger, men:

Life is never fair, and perhaps it is a good thing for most of us that it is not.
- Oscar Wilde

Ja, hadde jeg nevnt enda noen flere hadde det nok fort blitt en oppramsing av rosablogger med litt for mye innredning og enda mere dyr.

Hva er greia med å blogge om dyrene sine? Til og med Renate har startet med det nå som hun har fått en sånn hamster. Den heter Aspik. I anledning kjøpet skrev hun på bloggen sin: "Det er dessuten veldig koselig å føle at jeg kan skrive fritt om et dyr - mens vi hadde Oscar, følte jeg at jeg måtte være litt forsiktig med hva jeg skrev om ham - små rasehunder blir tross alt stjålet innimellom..." Hint, hint dere to andre faste bloggleserne mine! Dvergpudler og chihuahuaer plasserer seg fint i gruppen "små rasehunder".

Hva er greia med å skrive om dyr? Linnea Myhre! Hallo, hun skriver om fuglen sin! Men det er i alle fall ikke en liten rasehund.

Tina kan jo alltids passe på å presisere at Dollisen har hofteproblemer. (Senere rettelse: kneproblemer!) Da er hun nok trygg. Og generelt er det vel ingen som overholder råd om å skjerme privatlivet på nettet! For hva gjør man med gode råd?

The only thing to do with good advice is pass it on. It is never any use to oneself.
- Oscar Wilde

Nei, for jeg har tenkt til å fortsette å legge ut tåpeligheter om livet mitt. Ting jeg kanskje ikke står for i morgen, men som min kjære Wilde sier:

Every saint has a past and every sinner has a future.
- Oscar Wilde

Alle har sagt og gjort dumme ting. Noen har i all ærlighet gjort dem på nettet og ikke i det skjulte. Om jeg i framtiden skulle ansette noen for å gjøre en jobb, ville jeg vel fortsatt tro at de kan gjøre den godt, selv om de skulle ha lagt ut et teit bilde av seg selv på bloggen sin da de var 18.

Nei, jeg synes ikke man skal gå rundt og holde kjeft om man har noe å si. Bare sånn fordi det kanskje en dag kan virke dumt... Også har du jo de som maser med at man fort sier mer på nettet enn man ville gjort in person, men vet dere, da får jeg så innmari lyst til å sitere Oscar Wilde:

Man is least himself when he talks in his own person. Give him a mask, and he will tell you the truth.
- Oscar Wilde

Hvis Internett fungerer som en maske, liker jeg fortsatt at konsekvensen er sannhet.

Apropos sannhet, så regnet jeg med at denne infoen om meg på bloggen min skulle forbli sann:

Ikke går jeg på medier og kommunikasjon lenger, ikke vaser jeg rundt i Kina og ikke går jeg påbygg mer. Jeg har ikke tenkt til å si hva jeg driver med nå, eller hvor, for da kommer alle bare til å mase om at jeg må oppdatere infoen min all the time...

Infoen min har fortsatt god sannhetsgehalt, men jeg ser at det er en ganske stor fare for at den forsvinner til sommeren. Planen er nemlig å dra tilbake til Kina. Så jeg tror like gjerne jeg endrer infoen min, først som sist, til den konstante sannheten om meg:

Stivsindet, dum, uvidende og styg. Ja, grim som fandens oldemor. En lille hedning, et asocialt individ, en håbløs figur.

Nevnte jeg skjeløyd og klosset?

Stor takk til Cora Sandel for formuleringa der, ja!

Og nå skal jeg slippe å ta stilling til "Om meg"-feltet igjen!

Også skal jeg legge meg. For det er midt på natta. Og jeg skal vedde hatten min på at de fleste er lei meg og dette blogginnlegget nå, så da skal jeg bare sitere Wilde én siste gang for i dag:

Some cause happiness wherever they go; others whenever they go
- Oscar Wilde

I am going to bed! ENJOY!

Skjønnhet kommer innenfra. SÆRLIG!

2011-03-01T13:40:00.002+01:00

Gud så mange timer jeg har brukt på å stirre på meg selv i speilet. Jeg har forsøkt å finne ut hva konkret det er som gjør at jeg er så forbanna stygg. Jeg er egentlig ikke så fet, pløsete eller rund at det gjør noe. Jeg har hatt et par kviser, men de har da ikke til enhver tid dominert utseendet mitt. Nesa mi er så visst ikke stor, nei, overhodet ikke. Ikke er den krokete eller for oppstoppet heller. Jeg er faktisk riktig så fornøyd med nesa mi. Så hvorfor er jeg så forbanna stygg!

Og jeg som har ledd dem så hardt opp i fjeset, dem som har snakka om at skjønnhet kommer innenfra! JA, SÆRLIG! LISSOM! Det der er bare løgn, juks og fanteri dere sier for å trøste dem som er født med krokete nesa eller briller.

Jeg ble forresten født med briller. Så ja, jeg trodde de snakket om den derre indre skjønnheten for å trøste meg. For å være snille…

Men neida, da linsene ble oppfunnet, falt brillene av, og jeg var jo fortsatt like forbanna stygg.

Og jeg skjønte ikke hvorfor. Hvor jævla treg kan man bli! Hvorfor ikke stole litt på sine medmennesker. Neida, det var ikke løgn. Heller var det ikke særlig snilt. Det de sa var altså: Lille venn, grunnen til at du er så forbanna stygg, er verken at du har briller eller krokete nese, neida, det er nok heller fordi du har et markspist, råttent høl av ei sjel!

Jeg takker og bukker. Så slipper jeg å stå mer og glane i speilet for å finne ut hva som er så fryktelig galt med meg. Problemet ligger dypere enn som så.

Om verdensanskuelsen til to medpassasjerer på 20-bussen

2011-02-24T15:32:00.004+01:00

På bussen i dag kom det på en barnehage på tur. To små gutter hoppa opp på setene rett overfor meg.

Gutt 1: Skal jeg fortelle deg om naturen?
Gutt 2: Eeehja…
Gutt 1: Vet du hva biler er lagd av?
Gutt 2: …
Gutt 1: De er lagd av jern.

Gutt 2 ser ikke videre imponert ut.

Gutt 1: Eller… det er det alle sier. Men det er ikke sant! Visste du at biler er lagd av slim?
Gutt 2: Åh…
Gutt 1: Ja, men det er det ingen som vet. Og vet du hva kirker er lagd av?

Vi kjører forbi Sagene kirke. Gutt 1 svarer fortsatt ikke noe særlig.

Gutt 1: Kirker er lagd av sten. De tar lim under, også…også legger de de oppå hverandre så det blir kjempehøyt!

Gutt 2 sier fortsatt ikke noe særlig og gutt 1 fortsetter å snakke om alle ting som er lagd av slim. Og de er ikke få. På et eller annet tidspunkt blir han lei av å ha ryggsekken på ryggen mens han sitter i setet og det ser ut som han får en kjempeidé.

Gutt 1: Vet du hva, vi kan ta sekkene våre sånn!

Og akkurat når han skal sette sekken i fanget, ser han at gutt 2 allerede for lenge siden kom på den brilliante ideen å ta sekken på fanget. Han må være mer kreativ og setter derfor sekken mellom beina sine.

Gutt 1: Vi kan ha de sånn her!
Gutt 2: Eller sånn. Brombrom…tut tut!

Gutt 2 later som han bruker sekken på fanget som ratt. Gutt 1 ler ikke av 2s påfunn. Han ser faktisk direkte fornærma ut. Gutt 1 nekter rett og slett å gi den andre gutten kred for noe som helst. Men selv skal han ha, ja.

Gutt 1: Vet du hva?
Gutt 2: Nei…
Gutt 1: Jeg kan bevege sola med trynet mitt.

Ja, han sa faktisk trynet. Det hørtes så feil og malplassert ut.

Gutt 1: Se på sola nå!

Han begynner å riste hodet frem og tilbake.

Gutt 1: Se! Den beveger seg.

Så begynner også gutt 2 å riste på hodet. Nå ser han for første gang virkelig fascinert ut.

Gutt 1: Men se på meg da! Se på meg! Det er trynet mitt som beveger sola!

Gutt 2 rister bare fortsatt fascinert på hodet. Gutt 1 er direkte forbausa over at gutt 2 ikke ser at det er hans (1s) bevegelser sola følger.

Håper for 1s skyld at han snart lærer seg å se verden gjennom andres øyne.

Det obligatoriske valentinsdag-innlegget som enhver blogg med respekt for seg selv bare MÅ ha:

2011-02-14T11:16:00.004+01:00

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua. Ut enim ad minim veniam, quis nostrud exercitation ullamco laboris nisi ut aliquip ex ea commodo consequat. Duis aute irure dolor in reprehenderit in voluptate velit esse cillum dolore eu fugiat nulla pariatur.

Excepteur sint occaecat cupidatat non proident, sunt in culpa qui officia deserunt mollit anim id est laborum. Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua. Ut enim ad minim veniam, quis nostrud exercitation ullamco laboris nisi ut aliquip ex ea commodo consequat. Duis aute irure dolor in reprehenderit in voluptate velit esse cillum dolore eu fugiat nulla pariatur. Excepteur sint occaecat cupidatat non proident, sunt in culpa qui officia deserunt mollit anim id est laborum.Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua. Ut enim ad minim veniam, quis nostrud exercitation ullamco laboris nisi ut aliquip ex ea commodo consequat. Duis aute irure dolor in reprehenderit in voluptate velit esse cillum dolore eu fugiat nulla pariatur. Excepteur sint occaecat cupidatat non proident, sunt in culpa qui officia deserunt mollit anim id est laborum.

(Merker humoren min kanskje er litt vel sær... tørr... ikke morsom... ikke minst uforståelig. Noen som tog´an?)

Nei, jeg er ikke gal, jeg bare...

2011-02-14T00:05:00.002+01:00

Kort oppsummering av helga:

Så dette er bare en brøkdel av nerdinga jeg har drevet med i helga. Men jeg har faktisk også vært sosial. Og ikke minst lea på kroppen min. Det gjorde jeg i går. Hilde kan bekrefte det.

Kjære alle lærere, forelesere og andre som forsøker å undervise

2011-01-28T16:55:00.020+01:00

Jeg ønsker bare å informere om at jeg som elev og student ikke primært kommer på forelesninger o.l. for å underholdes. Det kan være dere har misforstått dette, men dere er lærere. Ikke klovner. Ja, jeg skjønner at det tidvis kan være litt vanskelig skille, men det er et par nyanseforskjeller. Blant annet skal dere lære bort ting.

Nei, jeg lærer ikke spesielt mye om jeg sitter bak i klasserommet og rister av latter, og jeg lærer faktisk enda mindre om jeg stirrer intenst ned i pulten, biter meg selv hardt i leppa og av alle krefter tenker på forrige gang jeg var i en begravelse.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en seminargruppe hvor jeg mistet tråden etter en ikke veldig objektiv fremstilling av generativ grammatikk. Jeg skulle gjerne visst hva som ble omtalt etter det, men jeg var visst for opptatt med å skjule ansiktet mitt, kvele latterhikstene mine og verken se på han som underviste, eller Hilde. Ja, hun drev med akkurat det samme som meg.

En generativ grammatiker:

Blant ting jeg har blitt utsatt for gjennom min skolegang, foreslår jeg at dere fra og med nå slutter med følgende:

1: Overdreven dramatisk stemmebruk.

2: Overdreven dramatisering generelt. Nei, man trenger ikke hoppe fra pult til pult for å si: "Peer, du lyver!" Peer Gynt burde kanskje generelt ikke dramatiseres av lærere o.l. Og nei, hysteriske dramatiseringer av taiwanesere som snakker i telefonen, gir heller ikke stort læreutbytte.

3:Sanginnslag. Det er nesten alltid malplassert med mindre musikk undervises. Jada, vi lærte hvordan vi skulle fortelle tyskere at hanen vår var død, da vi sang den fengende "Mein Hahn ist tot" to hundre og ørten ganger på ungdomsskolen.

3.1: Steving. Ja, punktet sanginnslag trenger helt klart at enkelte sanger og sangarter bør trekkes frem spesielt.

3.2: Joiking. Dette gjelder også vaktmestre om de har til hensikt å lære bort noe.

Joik:

3.3: Marseillaisen. Spesielt om man ikke eier stemme eller gehør.

4: Dårlig beherskelse av språket man underviser i og/eller på. Det er selvfølgelig morsomt når tretti norske ungdommer begynner å uttale engelsk med fransk aksent. Men ingenting er som når skotten, ved navn ... Donald Mc..., er redd det vil bli mye fising i timen når vi skal ha seksualudervisning. Det er også vanskelig å unngå latterkrampe når en aldri så opphisset lærer uttaler: "I am so hot!" når det hun forsøker å si er: Jeg er så sint! Dette utsagnet bringer meg til punkt 5 og 6.

5: Upassende og rare navn. Hun som var så hot, hadde valgt seg det litt for maskuline, engelske navnet Kevin.

6: Latterkrampe. Dessuten fikk Kevin selv latterkrampe og lo resten av timen. En liknende episode opplevde jeg denne uka da en lærer faktisk syntes prøvebesvarelsene våre var så morsomme at hun ikke klarte å forklare oss hva det var vi hadde gjort feil mellom latterhikstene. Sånt er skrekkelig smittsomt.

7: Seksualundervisning generelt.

7.1: Opplysninger om egen seksuelle debut spesielt. Nei, vi ville ikke vite at du mista dyden i fylla som 17-åring, eller hva som skjedde med penisen din et par år senere.

8: Alle former for vitser som spiller på seksualitet.

9: De aller tørreste vitsene. Spesielt om man forteller dem med ekstremt monoton stemme mens man ser ned i kateteret og glemmer å markere når det er meningen at folk skal le. (Det er så flaut når ingen engang skjønner hvorfor jeg ler.)

10: Utsagn av denne typen: Venus fra Willendorf er ikke fet. Hun er flott og frodig med store attributter.

Venus fra Willendorf med sine to attributter:

11: Rautende mobiltelefoner. Man kan i alle fall ha anstendighet nok til å ta telefonen før hele klassa har gått bort til vinduet for å se om det står en ku i skolegården.

12: Upassende påkledning. Dette er et enormt omfattende punkt. Det omfatter selvfølgelig klassikeren med buksa dratt høyt opp over navelen og genseren nedi. Men jeg vil også nevne:

12.1: Alpelue. Spesielt i kombinasjon med langt hår.

Alpelue:

12.2 : Rosa hettegensere. Spesielt om man er en skallet mann.

12.3: Klær med boaliknende greie påsydd. Spesielt om man er en skallet mann.

Boa-mann:

13: Festlige dialekter. Vet dette er veldig lite korrekt å skrive som nordiskstudent, menmen... Dialekter er rett og slett litt for morsomme. De tar bare all oppmerksomheten og gjør at man fort blir ufrivillig morsom.

14: Stamming, skjeling og liknende, som jeg av erfaring vet man gjør ufrivillig.

Den skjelende pungrotta Heidi:

Ja, om alt dette unngås, kommer jeg nok til å ha betraktlig mindre problemer med ukontrollerbar latter og jeg vil sannsynligvis få et større læringsutbytte.

Så håper alle dere som ønsker å lære meg noe, tar dette til dere.

Mvh Udda

Fader å man er stolt av kulturen sin!

2011-01-11T18:31:00.003+01:00

I dag viste jeg de kinesiske språkpartnerne mine blogg.no for at de skulle få se hva unge nordmenn er opptatt av. Det første de reagerte på var ansiktsfargen til toppbloggerne.

- Når jeg ser jenter som er oransje i fjeset, vet jeg at de er nordmenn, fortalte den ene av dem. Så snakket vi om hvordan de ble sånn, og hun lurte på hvorfor jeg ikke brukte sånn krem. Jeg følte meg med ett likblek, men valgte å ta det som et kompliment...

...for jeg kjenner ikke akkurat den oransje stoltheten vokse i brystet på vegne av mine norske medsøstre, nei...

...

2011-01-06T22:28:00.004+01:00

Sorg et hjarta,
Om ingen du hev
Som du seia kan heile din hug.

(fra Håvamål)

Panda+julekjole=blogginnlegg

2010-12-25T01:36:00.015+01:00

Julekomaen inntraff som forventet, men det er ikke det som er hovedårsaken til at jeg ikke gikk bananas med hyppige blogg-oppdateringer etter at jeg åpnet luke 14. Nei, problemet lå ikke der. Problemet oppstod da mamma og pappa begynte å mase om at de var lei av at jeg alltid satt med dataen min på kjøkkenbordet. De hadde plutselig fått for seg at vi skulle bruke det bordet til andre ting, som for eksempel spising og matlaging. Gud så rare de er. Så jeg tok mot til meg, gikk opp på rommet mitt, skjøv til side og reorganiserte rotet på skrivepulten min. Det gikk enklere enn forventet. Det som virkelig stakk kjepper i hjulene var at det allerede var noen som hadde tatt plassen ved skrivepulten min:

Han der har fulgt etter meg fra Kina. Jeg var faktisk ikke særlig interessert i å la han oppta halve kofferten min, men så var det bare det at han var så billig, og at han er det eneste jeg har klart å prute ned til en akseptabel sum. Sannsynligvis fordi det lyste av øynene mine at jeg ikke var interessert i å kjøpe en megabamse for å dra den med meg rundt halve jorda, så dama skjønte at den eneste måten hun kunne få noe ut av meg, var hvis profitten hennes ble ufattelig liten. Så da hun spurte hva jeg var villig til å betale, sa jeg ”30”, og plutselig var han min.

Og der sitter han…

What to do? What to do?

Det var vel bare å begynne godsnakkinga det. Jeg har faktisk smiska og forsøkt å bli hans fortrolige i over én uke nå. Det har lyktes til slutt.

Vi har faktisk blitt hjertevenner:

Så nå sitter vi her sammen for å blogge litt. Jeg tenkte jeg skulle påpeke hvor heldig jeg er som har så liten slekt.

…

Og det gjorde jeg med et par digresjoner som til sammen fylte én side i Word. Så fikk jeg den gode ideen å lese det jeg hadde skrevet, og da skjønte jeg at om jeg la ut det jeg hadde skrevet, ville dette bli det teiteste og kjedeligste blogginnlegget i manns minne. Derfor trykket jeg Back Space. Og bestemte meg for å legge ut noe enda teitere.

Nemlig et bilde av meg som har stasa meg opp for det lille jeg har av slekt, på julaften. Jeg har nemlig en nydelig kjole, som jeg har anledning til å bruke kun én gang i året.

Og jeg som har gått rundt hele livet og trodd jeg var stygg lissom! Og når jeg endelig finner ut at jeg ikke er så ille, så er det bare broren, mamman, pappan, bestemoren og bestefaren som får muligheten til å innse det samme. Etter å ha sminka meg, rakna to strømpebukser mens jeg forsøkte å ta dem på og iført meg høye hæler som gjør at jeg ikke lenger er overlegen bestemors bevegelsestempo, slår det meg hvert år hvor unødvendig hele pynteritualet er siden menneskene jeg er sammen med på julaften, er de eneste jeg er sikker på er akkurat like glad i meg samme hvordan jeg ser ut.

What a waste of beauty!

Så da er det bare å håpe at flest mulig mennesker roter seg inn på bloggen min og i likhet med meg og besteforeldrene mine konstaterer at jeg er vakker!

Neida, jeg har ikke begynt å tro at jeg er noe, i alle fall ikke pen. Jeg vet at jeg egentlig er Blinderns, kanskje til og med verdens, gråeste, sånn skikkelig kommunegråe, mus, og det sier IKKE lite. Men når jeg har på meg den magiske kjolen, kan jeg også være fin :) Forresten er det ingen grunn til å uroe seg, jeg holder meg til å bruke den denne ene gangen i året så alle andre slipper å være redd for å være Blinderns gråeste mus ;)

Men da gjenstår det bare for den pene damen på bildet å ønske alle en riktig god jul!

Kranglet med kalenderluke 14

2010-12-14T13:24:00.006+01:00

Klokka er halv tre, og dagens mest berettelsesverdige hendelse er at jeg slet veldig med åpne luke nummer 14 i julekalenderen min. Jeg tror det tyder på at jeg er i ferd med å gå inn i sånn julekoma, og jeg tenker at det nesten hadde vært morsommere å ha flere eksamener. Hadde det ikke vært for at eksamenene skulle vurderes med sånn skummel karakter, ville det jo bare vært morsomt å ha flere.

Eidsivatings eldre kristenrett, som jeg fordypa meg i rett før julekoma-tilstanden inntraff, er faktisk riktig så festlig lesning. Den tar ganske grundig for seg hvordan man skal ta seg av nyfødte barn. I avsnittet Om vanskapninger står det at disse skal få leve opp. Derimot misfostre, som det står ganske så uklart definert hva er, kan man begrave levende, eller i alle fall putte i et hull med en plate over og vente på at skal dø, så lenge man passer på at verken hunder eller ravner får tak i det. Om ikke annet, førte kristingen av Norge til at det ble litt system på den ugudelige barneutsettingen de hedenske vikingene drev med.

Så satt kristenretten enkelte begrensninger for seksuell utfoldelse. I avsnittet Ne kono ma fa står dette beskrevet. Ne kono ma fa, må vel på normalisert norrønt bli Ne konu má fá, yngre norrøn uttale: Ne kånu må få, og enda morsommere med islandsk uttale: Ne kånu mao fao! Altså når man ikke får kona... Avsnittet går som følger (jeg skriver av en eksisterende oversettelse, og gidder ikke oppgi kilde bare for å benytte meg av de frihetene jeg føler jeg kan ta meg når ingen skal sette karakter på meg og fordi at jeg ikke husker navnet på oversetter):

Ingen skal ha samleie i de tre ukene som er nest før jul, og ikke før åttende dag, og ikke de tre ukene som er nest før Jonsmesse, og ikke tre uker før mikkelsmesse.
Ikke to uker før sjuukersfasten.
Gjør han det: 6 øre til biskopen
I langfasten, da er boten tre merker.
Men hvis en mann ligger med en kvinne når det er 3-øresdag om morgenen etter, da er det 3 øre i bot, og det skal biskopen ha.

Jeg synes dagens adventstradisjoner med sjokoladekalender er hakket vassere. Ikke for at jeg sexer så mye rundt at det gjør noe. Men jeg er likevel større tilhenger av sjokoladekalendre.

Visse begrensinger er det også i matveien. Hester og hunder var ikke kirken begeistret for at man spiste:

Men hvis en mann går seg vill ute i skogen, hvis han har gått i sju dager og sju netter, og hvis en hund følger han, da skal han før ete hunden enn hunden eter han.
Men hvis han treffer på en hest, da skal han før ete hesten enn sulte lenger.

Gulatingsloven har også et spesifikt forbud mot å spise kjøtt av dyr som mennesker har hatt seksuell omgang med. Eidsivatings kristenrett har ikke et slikt forbud, så vidt jeg har sett, og jeg lurer på om det kan ha vært tillatt i Eidsivatings lagdømme, eller om det rett og slett ikke var så vanlig å ha sex med dyrene sine her i området.

Ellers er Om blodskam verdt å ta en titt på:

Det er 17 kvinner som en mann blir ubotemann av, hvis han ligger med dem, eller gifter seg med dem. En er mor, den andre datter, den tredje søster, 4 er sønnedatter, 5 datterdatter, 6 brordatter, 7 søsterdatter, 8. Stemor, 9. Sønnekone, 10 brorkone, 11. Stedatter, 12. Mor til en manns kone, 13. Er søster til en manns kone, 14. Farmor, 15. Morsøster, 16. Farmor, 17. Mormor.

Nummer 14 skulle vært farsøster, men avskriveren som står bak den oversatte teksten slurvet litt der. Lurer på om noen slapp unna straff etter samleie med tanta si på grunn av slurvinga. I alle fall er straffen for å ligge med disse kvinnene egentlig:

Den mannnen som ligger med en av disse, han har forbrutt gods og fred, land og løsøre, han skal fare til hedensk land og aldri komme der det er kristne mennesker.

Tja, det var de groteske utdragene fra Eidsivatings eldre kristenrett jeg følte jeg måtte dele med verden. Det måtte liksom ut, så jeg ikke blir traumatisert av bilder av 1200-tallets bønder som blir sendt til hedensk land for å ha ligget med mormora si eller spist kjøtt av hunden han hadde seksuell omgang med.

ÆSJ! Og fy!

Ellers er det ikke så mye mer jeg har å dele med verden for tiden. Sent i går klarte jeg å surre meg hjem til Hamar. Det var av nødvendighet for gartneriet i vinduskarmen, som jeg tidligere trodde jeg skulle slite med å holde liv i, har tatt helt av. Juleblomsten jeg fikk av mamma bare vokser og vokser og det var ikke plass til meg der lenger. Når jeg satt på kjøkkenet, angrep den meg i tide og utide fordi hodet dens har blitt for stort til at den klarer å holde det oppe. Dunk, dunk.

Så jeg rømte fra de ville tilstandene.

Og om jeg ikke faller for dypt inn i julekomaen, kommer det sikkert snart et nytt innlegg. Jeg må jo nesten skrive det obligatoriske blogginnlegget om jula. Enten om de kristne aspektene ved den, om alle menneskene som ikke har en fin jul, om julestresset, barndommens jul eller om hvor flink man har vært til å kjøpe julegaver. Sistnevnte er jeg ikke. Jeg har kjøpt tre da. Og følte jeg var godt i gang før jeg kom på at de tre jeg hadde kjøpt til, også hadde bursdag på denne tiden av året, og at jeg altså må kjøpe enda en gave til hver av dem. Men jeg har heldigvis ikke så mange venner og derfor heller ikke så mange å kjøpe gaver til, så julepanikken har ennå ikke grepet meg.

I fjor ble juleinnlegget mitt et ganske krast utspill mot dorullnisser og juleverksted om jeg ikke husker feil. Nei, det gjør jeg ikke, jeg sjekket arkivet for å se om fjorårets juleinnlegg var noe å lenke til, og det var det fader meg. Jeg er dødsvittig! Alle andre som i likhet med meg har masser av tid til rådighet, burde lese dette: http://udduddudda.blogspot.com/2009_12_01_archive.html

Hva skal jeg lange ut mot i år?

Min første forelskelse?

2010-12-06T16:50:00.012+01:00

Ferdig med kinesiskeksamen. Vet ikke helt hva jeg synes om det. Oppgavene var ikke så ille, men jeg har en følelse av at besvarelsen min bærer preg av den iherdige drakampen jeg hadde med eksamensvakta klokka ett og manglende gjennomlesing. Er redd det kan være masse slurvefeil... :S

Jeg løp selvfølgelig så fort jeg kunne ut av eksamenlokalet etter drakampen, som jeg tapte, og inn på datarommet for å hive meg over hjemmeeksamen i Norrøn tekst som ble lagt ut klokka ett. Og så løp jeg innom biblioteket på vei hjem og skulle jobbe som en gærning fra det sekundet jeg falt utmattet over dørstokken. Men det skjedde ikke. Altså fallinga over dørstokken skjedde, men så ble jeg bare liggende der. Også plutselig var jeg på facebook. Jeg hadde tenkt til å skrive en ironisk kommentar om hvor latterlig det var med tegneseriefigur-opplegget og at jeg ikke hadde tenkt til å gi etter for presset.

Men så begynte jeg å tenke på hvilken tegneseriefigur jeg ville valgt. Også kom jeg på Esmeralda, o så vakre Esmeralda!

Også klarte jeg ikke få henne ut av tankene. Også begynte jeg å glane på bilder av henne på nettet. Også var plutselig ett av dem profilbildet mitt. Og jeg synes det er heerlig! Jeg har alltid ønsket å være Esmeralda. Jeg tror faktisk seriøst jeg var forelska i Esmeralda en periode da jeg var liten. Det er helt seriøst, med hånda på hjertet!

Er hun ikke nydelig?

Også er det sexy med litt temperament:

Dessuten er det jo en kjensgjerning at jeg liker folk med geiter:

Men en advarsel til alle som har sansen for Esmeralda og Ringeren i Notre Dame: Ikke les boka!

Den er ufattelig trist.

Det er ikke bare jeg som sliter med kjærligheten for å si det sånn! Neste gang jeg skal forelske meg, skal jeg forsøke å forelske meg i noen litt mer oppnåelig enn en Walt Disney-figur...

Det burde jo gå an.

Innlegg nr 150 handler ikke om hvor dårlig jeg er til å skifte lyspærer

2010-12-03T18:58:00.005+01:00

Siden jeg har funnet ut at jeg skal blogge regelmessig igjen, og siden jeg ikke har tid til å skrive noe siden jeg skal lære meg kinesisk i løpet av helga, slenger jeg ut et bilde som fascinerte meg da jeg tok det. Fader, er´e mulig å ta et kulere bilde med dataen sin??? Jeg bare spør! Da jeg så det, tenkte jeg: JESS, der har vi den perfekte illustrasjonen til den gangen jeg kommer på at jeg skal skrive et blogginnlegg om hvor elendig jeg er til å skifte lyspærer. Men jeg er jo ikke elendig til å skifte lyspærer... Det er jo helt greit å skifte lyspærer. Og selv om bildet jo bare skriker: O MAH GAHD, hun der vet ikke at man må skru av lyset før man bytter pæra... AOTSJJJ! Så er det ikke tilfellet... Jeg vet det. Jeg har faktisk skiftet lyspærer. Jeg tror jeg kan skifte sikringer også, men det har jeg aldri gjort. Mamma har nemlig vist meg hvordan det gjøres opptil flere ganger. Jeg tror hun hadde tatt det ganske hardt om jeg ikke hadde klart å skifte sikringer. Det hadde tydet på at jeg var dum, blond, feminin, hjelpesløs og undertrykt. Dessuten jobbet farfar i e-verket helt til han falt ned fra toppen av en råtten strømstolpe. Ja, det gikk bra. Eller det gikk greit etterhvert. Han kom i alle fall hjem fra sykehuset sånn ca. da jeg ble født. Og i høst skjøt han en elg! Altså han har skutt mange elger siden jeg ble født, men jeg er veldig stolt av at han faktisk fortsatt gjør det når han blir 80 til våren (for han blir det?). Uansett, poeng: Bestefar ville skammet seg om jeg ikke visste hvordan man skiftet sikringer. Jeg ville vært en skam for hele familien om jeg ikke visste hvordan man gjorde det! De hadde sikkert benektet enhver form for slektskap med meg...

Hjelp, tenk om sikringa går nå da, noe som ikke er så himla usannsynlig siden det er kaldt og jeg bruker mye strøm, og det viser seg at jeg ikke vet hvordan jeg skifter sikringa i praksis... Bank i bordet!

Også er det ikke helt sant at jeg er flink til å skifte sikringer uansett. Jeg klarer å gjøre det. Men jeg er veldig dårlig på å få det gjort. Jeg tror faktisk aldri alle lyspærene på badet har lyst mens jeg har bodd her...Ehh... Ja, det er derfor jeg sminker meg så rart. Den ene hadde gått da vi flytta inn. Den andre vet jeg ikke når gikk. Den lyser ikke nå i alle fall. Men jeg har en følelse av at jeg vil merke det når den neste og altså siste går. Da får jeg bruk for mine lyspæreskifteskillzzz.

Ja, jeg vet det ikke er noe å være stolt over, å kunne skifte lyspærer. Men svenskene kan det jo ikke, ifølge vitsene, og hvordan er det med blondinene? Egentlig mistenker jeg at de som ikke får til å skifte lyspærer egentlig bare later som. HALLO, JEG får det til!

Men det kunne jo vært interessant å bruke det som unnskyldning for å snakke med "gutta i tredje" som de kaller seg når de henger opp lapper i oppgangen med advarsler om festene de skal ha.

Hei, unnskyld, jeg er blond, jeg smiler og har en chihuahua (unnskyld for at jeg henger ut den søte, rare rotta di, Tina;) ) og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal skifte lyspæra på badet... Og da får jeg ikke sminka meg....

Tror dere de hadde invitert meg på festene sine da?

Jeg hadde jo uansett ikke hatt tid til å joine dem på festene deres... Jeg må jo studere. Sånn apropos, det var den kinesisken som var grunnen til at jeg slang ut selv-om-det-ikke-stemmer,-ser-det-ut-som-Oda-ikke-kan-skifte-lyspærer-bildet for å slippe å bruke masse tid på å skrive et innlegg... Jaja... Det gikk som det gikk det der... Noen som er gira på å komme over å piske meg litt?

Og forresten, ikke spør hvorfor jeg kom på å ta det der selv-om-det-ikke-stemmer,-ser-det-ut-som-Oda-ikke-kan-skifte-lyspærer-bildet.

Eksamenslesing, masse eksamenslesing og oversetting

2010-11-28T10:37:00.001+01:00

Jeg jobber hardt. Jeg skriver mye, leser enda mer. Jeg studerer effektivt. Jeg jobber faktisk hardt som F hele døgnet.

Gjentar man det mange nok ganger, så blir det sant.

Men jeg synes folk kan slutte å avspore meg. Jeg HAAATER dere! Spesielt Renate. Det er ikke noe gøy.

…eller det er jo det det er da.

Er det ikke?

http://lolpics.se/5232-retarded-lion

http://humoncomics.com/sweden-denmark-and-norway

Den som blir slått, blir voldelig.

STUDENTLIV 2

2010-11-20T23:31:00.004+01:00

Vel, 20. september i fjor skrev jeg om livet som student. Jeg lagde en oppsummerende statistikk over de to-tre ukene jeg hadde bodd i Oslo. Jeg antydet at lista skulle oppdateres om en stund, om jeg turde stå fram med utviklingen. Jeg har kommet fram til at jeg ikke har såå mye å skjule. 09 er tallene av 20. september i fjor. 10 står selvsagt for dagens. Nederst har jeg et par nye punkter. Enjoy!

Antall spiste grandiosaer:
09: 0 (Ååå, så flink!)
10: 0 (Kan da ikke betale så mye for middag når man er student?)

Antall spiste frossenpizzaer (andre merker):
09: 0
10: Kanskje 6, de har en sånn psychobillig en på Rimi

Antall pakker nudler kjøpt og fortært:
09: Ehh, fire, kanskje fem (ikke videre imponerende)
10: 100 000, MINST!

Antall porsjoner risgrøt fortært:
09: 1 (aner dere hvor billig Toros hurtigporsjonspakninger på bunnpris er?)
10: Kanskje 10?

Antall porsjoner havregrynsgrøt:
09: Nei, du, der har jeg mista tellinga allerede.
10: Jeg har ikke klart å komme inn igjen i tellinga, men i høst har det vært ytterst få :P Tror faktisk jeg har lagd det én gang. Og da smakte den litt rart, også hadde jeg dårlig tid, også ble den bare stående. Også etter noen dager var den blitt litt sånn…ehh…underlig?

Antall brød:
09: Jeg og Aurora har sammen spist fire.
10: Selvfølgelig ute av tellinga, men jeg har ikke vært så god på brødspising i høst som tidligere. Tror det har noe å gjøre med at Aurora forlot meg. Ikke at jeg egentlig ser sammenhengen.

Antall fiskemiddager:
09: :D 2 Er litt stolt av det der
10: Hmm… En god del, faktisk. Tror faktisk jeg oftere har spist fisk enn pannekaker… Senest i form av grateng i dag :)

Antall ordentlige kjøttmiddager:
09: 2 (svinefilet jeg fikk av mamma)
10: Har blitt en del der også etterhvert. Men det kommer litt an på hva man definerer som "ordentlige kjøttmiddager".

Antall dumplingser:
09: Rundt 10, namminam! Med herlig hot dumplingstilpassa soyasaus :D
10: Oi, det hadde jeg glemt at jeg spiste i fjor høst. Det må kjøpes igjen. Namnam, gleder meg!

Antall ganger laget arme riddere:
09: 1
10: Tror det har blitt mer enn 1, men kan ikke huske at jeg har laget det i det hele tatt…

Antall ganger støvsugd:
09: ½, støvsugeren gav opp :( Men det var ikke noe i veien med motivasjonen vår.
10: Hmm… Jeg har en sterk følelse av at det ikke er et høyere tall enn at det burde kunne telles. Kanskje sånn 1 gang i måneden? Er det ille?

Epler:
09: 10
10: 25?

Squash:
09: 1
10: 2

Antall ganger skiftet sengetøy:
09: 0 (men jeg har store planer!)
10: Dette blir for flaut å offentliggjøre… Det er mer enn 0 i alle fall…

Antall øl kjøpt:
09: 2
10: Ganske mange flere. men sliter litt med å leve opp til ølmyten som verserer om de fordrukne studentene.

Antall øl drukket:
09: 4
10: Fortsatt en god del flere enn dem jeg har betalt for. Og de siste to skulle jeg unlatt å drikke...

Antall ganger trent:
09: 7 (er forbedringspotensiale her)
10: Et mye bedre tall, men høsten i år har vært dårligere enn i fjor.

Antall ganger jeg har låst meg ute:
09: Heldigvis fortsatt 0, men er redd jeg ikke klarer å holde nullen i det lange løp.
10: Dette er utrolig: Fortsatt NULL! Det hadde dere ikke trodd om meg det?

Antall kg gått ned siden videregående:
09: Nei, det blir litt for Bridget Jones og privat, men vi kan si det sånn at jeg spiser så mye meierismør som overhode mulig ;)
10: Lenge siden jeg har veid meg, men fortsatt ikke redd for meierismør, eller Bregott :D

Antall ganger kommet for sent til forelesning:
09: 1 (det er vel et overlevelig antall?)
10: Ehh….Ehhh….Ehmmm…. Hva med et snitt på 2-3 i uka? Dere kan regne ut selv...

Antall ganger nektet å lage navneskilt i håp om at ingen skal spørre meg om noe:
09: 3 (men grammatikkdama har nå funnet ut hva jeg heter :(
10: I år husker jo fader meg alle hva jeg heter… Timene er grufulle. Det er aldri fred å få mer.

Antall syke latinske ord for taleorganer lært:
09: 30, kanskje.
10: Fortsatt 30 lært, men minst 15 av dem glemt :(

Antall bøyningsmønstre/paradigmeskjemaer (det er det det kalles, er det ikke?) for substantivbøyning på norrønt lært:
09: Gosh, over tjue, eller skulle vært det.
10: 20? Det var vel litt mye? Hvordan telte jeg i fjor?

Antall skriveblokker utskrevet:
09: Over 1
10: 6?

Antall samboere skremt bort:
09:-
10: 1

Antall varmtvannsbeholdere reparert:
09:-
10: 1! Kommer til å være stolt av det der hele livet. What a handyman!

Antall kroner tjent på panting av flasker (tjent er vel ikke helt rett ord):
09:-
10: 300, I am so rich!

Antall år(!) holdt plante i live:
09:-
10: Dette er det villeste: OVER ETT! HAHAHA! Slå den dere! Da Tina var på besøk, gav hun meg en blomst, blomstene falt fort av, og den har periodevis vært veldig brun og i sommer ble den ikke vannet på et par måneder, men denne syke planten lever for tiden i beste velgående, grønn og lekker som bare det! Om dagen har jeg også en som har blomstret i et par uker. Jeg er kanskje ikke så håpløs som jeg opprinnelig trodde.

Bevis:

Odas gartneri. Jeg er trøtt, derav den deilige gapinga

Så sånn er det, ja... Hmm.. og ha...

2010-11-20T21:06:00.003+01:00

Nå kan jeg selvfølgelig la dere tro at grunnen til manglende bloggoppdateringer i høst er at jeg har brukt all min tid og alle mine krefter på å jobbe hardt og strukturert med denna studeringa, men noe sier meg at jeg ikke vil klare å føre dere bak lyset ved å la det temaet ligge ukommentert. Alle som kjenner meg, vet at det er nesten er umulig for meg å ta et usant ord i min munn. Enda verre er det at jeg lider av denne trangen til å opplyse alle om alt jeg ikke ønsker at andre skal vite, spesielt når det ikke interesserer dem. Som i åttende da jeg etter å ha levert KRL-prøva gikk skyldbetynget tilbake til læreren og tilstod å ha jukset. Jeg hadde skrevet et årstall på hånda. Som om hun interesserte seg. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde fått bruk for årstallet engang. Hun klarte ikke å bli sint på meg. Eller da jeg på omtrent i samme alder kom hjem fra bygdefest i Ådalen klinkende edru og uoppfordret uttalte: "Jeg har drukket alkohol." Jeg fikk ikke helt den store reaksjonen og la til: "Bare en slurk av noe jeg ikke vet hva er, blanda med pepsi." De oppfordret meg selvsagt til å i det minste vite hva det var jeg drakk, men ellers var det nok ikke i noens interesse at jeg kom med den tilståelsen.

Jeg har blitt bedre med åra. For eksempel da jeg egentlig var ett år for gammel til å kjøpe barnebillett på toget, og skulle kjøpe billetter sammen med et barn som var ganske så mye større enn meg og hadde bevis på at hun var tre år yngre enn meg, og billettselgeren etter å ha sett hennes bevis bare antok at jeg måtte være barn når hun var det, og spurte om jeg også skulle ha barnebillett. Siden jeg heller ikke hadde studiebevis, snakker vi altså om å slippe å hive et tresifra beløp ut togvinduet. Så den gang klarte jeg faktisk, selv om det gjorde skrekkelig vondt, å nikke vettaksremt, også pekte jeg på en bolle og sa at jeg skulle ha den, bare for å liksom ikke ha lagt for mye i nikkinga mi. Jeg forsøkte å innbille meg selv at jeg ikke hadde hørt spørsmålet og at nikkinga bare var en tilfeldig del av kroppsspråket mitt, bare noe sånn som jeg gjorde fordi jeg ivret sånn etter den bolla.

Men egentlig hadde jeg ikke lyst på bolle engang…

Så det er ikke lett å være meg og holde kjeft. Og nå gidder jeg ikke gå så hardt inn for å skjule at jeg ikke har brukt hvert bidige sekund siden sist jeg blogget på strukturert jobbing.

Vel, jeg gikk på Akademika for å kjøpe permer til hvert av fagene(emnene) dagen etter, slik jeg skrev jeg skulle i forrige innlegg for dager og måneder siden. Men da jeg kom dit, og etter å ha vinglet som en annen Petter mellom alle fargene, fasongene og prisene på mapper en god stund og tatt en avgjørelse, oppdaget jeg i kassa at jeg ikke hadde med noen lommebok.

Så da gikk prosjekt ´strukturering via permer´ til helvetet. Jeg følte at meg og strukturering lissom ikke var meant to be. Men selv om jeg tok det ganske tungt der og da, gav jeg ikke fullstendig opp. Jeg syntes liksom det var litt for tidlig i semesteret til å gi opp troen på at dette var semesteret jeg skulle jobbe som en helt.

Så jeg prøvde igjen, med lommebok. Det funket bedre. Jeg brukte én hel uke på å bestemme meg for hvilken perm jeg skulle bruke for hvilket fag. Så startet jeg å lese. Veldig strukturert.

Veldig strukturert i sånn ca. én uke. Og så, og så… Satt jeg der igjen og glante ut i lufta uten å ha vett til å ta fram en studierelevant bok og lese i den. Jeg var liksom for busy med å tenke på hva som kunne være meninga med livet og de greiene der som man iblant er dum nok til å begynne å lure på.

Jeg kom fram til at det egentlig ikke var mye vits i å leve. Fader, hva er det vi driver med lissom? (Og ja, jeg må bare adde en del lissom her, så folk ikke tar meg for seriøst. Det hadde vært skrekkelig!) Vi bare driver rundt og lever helt uten mål og mening… Vi er så ufattelig rare. Helvetes menneskehet! Jeg tar ikke poenget. Det er liksom ikke noe overordnet mål. Iblant får jeg følelsen av at alle andre har noe sånt, at de har funnet ut av hva vi skal med livene våre, men av en eller annen teit grunn ikke vil dele med meg hva dette målet er. Dustemennesker!

Så har jeg sitti det meste av høsten og sett bladene falle fra trærne og tenkt på hvor meningsløst livet er og hvor dustete menneskeheten er. Og siden jeg heller ikke husket hva som var poenget med å blogge, og det ikke akkurat har vært noe ramaskrik etter et nytt innlegg, har det ikke kommet noen bloggoppdateringer. Ikke at jeg bebreider dere, kjære lesere, for ikke å ha skreket høyt nok. Jeg er heller ikke så veldig begesitra for meg selv og innfallene mine. Men det er koselig at det i alle fall er ett menneske som har kommentert at det burde komme et nytt innlegg snart. Takk Olivia! Det gleder meg også at Tina har begynt å lese bakfra i bloggarkivet, altså de innleggene som er fra den forhistoriske tida da jeg var for ung til å komme inn på Return-konsert i Alvdal, fulle av smådustete vittigheter og skrivefeil, vel i grunn ganske like de innleggene jeg har skrevet i mer moderne tid.

Hmm… Så dette var den egentlig ikke så veldig etterlengtede oppdateringa av bloggen min, som egentlig skulle være ganske kort og grei… Men jeg merker at da jeg satte meg og la fingrene ned på tastaturet, ble det liv i dem, og jeg merker de gjerne skulle holdt på en stund til og lagt ut i det vide og det brede og enda litt lengre om den ganske grå og kalde hverdagen min, så kanskje det betyr at blogglysten er tilbake og at det kommer noen flere oppdateringer i nærmeste framtid. Kanskje. I alle fall om jeg er så fornuftig at jeg ikke bruker absolutt all tida mi på å lese til eksamen eller bebreide meg selv for at jeg ikke gjør det. Snakkes.

Strukturering

2010-08-26T21:17:00.002+02:00

Jeg er trøtt. Klokka er bare litt over ni. Dette kommer til å bli et slitsomt semester. Meen jeg gleder meg! I dag startet jeg klokka kvart over åtte, og før klokka var tolv, hadde jeg hatt kinesisk, norrøn tekst og islandsk! Merker jeg føler meg litt sånn Hermione Granger, men hun er da søt? Egentlig burde jeg lest litt til i kveld, men så er jeg litt sulten, og altså trøtt... Jeg starter kvart over åtte i morgen også. Jeg trenger nok å bli strukturert for å gjennomføre dette semesteret slik jeg vil, og derfor har jeg tenkt til å kjøpe meg permer :D

Var ikke det en god idé? Én for kinesisk, én for islandsk og én for norrøn tekst! Jeg er ikke så dum, jeg.

Dessuten skal jeg ta vare på alle notatene mine, også skal jeg lese på dem, også skal jeg være våken, opplagt og mett i timene så jeg husker alt lærerne sier, også skal jeg ta opp en skolebok hver gang jeg tar meg selv i å se ut i lufta eller se på random menneskers bilder på facebook, ikke minst skal jeg trene slik at jeg får enda mer energi, også skal jeg lære meg å gjøre flere ting på en gang, også...også...

...også skal jeg i hvert fall ikke glemme at jeg holder på å steke egg mens jeg blogger.... sånn som nå. Det var det egget?

Eller?

Neida, reddet. Men nå spiser jeg, leser litt og soover. Sov godt alle andre som også skal være flinke, rettlevende mennesker med egne permer for hvert fag :)

GULLGUBBAR, GULEBÖJ OG FITTURTITTUR

2010-08-11T21:36:00.008+02:00

Som nordmann har jeg et stort ønske om å bekrefte svenskenes påstand om at banan på norsk heter GULEBÖJ.

Selvfølgelig kaller vi tarzan for BUSKHARALD, gruppesex for KLUMPESNUSK og korsett for FLESKEKLEMME.

Som ivrig og engasjert nordiskstudent med ti studiepoeng i islandsk, ønsker jeg også at alle nordmenn skal fortsette å gå rundt i den tro at gynekolog på islandsk heter FITTURTITTUR. Ja, for det heter FAKTISK det.

Visste dere forresten at svensker kaller gullerøtter for GULLGUBBAR?

Her har dere en vassekte nordmann som spiser vassekte guleböjer! I Norge putter vi alltid hele guleböjen i munn på én gang. Det er så morsomt at da får vi alltid store guleböjesmil fulle av guleböjemos! Noen som vil at jeg skal blogge mer om norske tradisjoner?

FØNKISLÅVE

2010-07-26T18:13:00.005+02:00

Ofte ler jeg. Øyensynlig trenger det ikke være noen grunn til dette. Det kan skje når jeg står og vasker opp, sitter foran dataen, ligger i senga, midt i en forelesning eller ja, rett og slett når som helst. Ofte er det av den enkle grunnen at jeg kommer på et eller annet hysterisk morsomt som har skjedd tidligere. På jobb skjer dette ofte, mange sånne latterutbrudd kan komme mens jeg står i oppvasken etter å ha bevitnet en alvorlig rullatorkræsj… Eller tatt noen i å ha kanel på lapskausen sin. Eller, for å slutte å henge ut andre, etter at jeg har klart å hive vekslepengene i søpla. Det er ikke såå dumt som det høres ut. Altså, jeg hiver alltid kassalappen, og mannen ville ha den, så da måtte jeg jo hive noe annet i søpla? Uansett innser jeg at det må ha vært ganske festlig for kunden som hadde gleden av å få se den stressede, forvirrede ferievikaren med en bestemt bevegelse hive alle pengene i søpla. Ubetalelig! Å som jeg skulle sett det! Det hadde jeg altså ikke muligheten til siden jeg var den håpløse, forvirrede ferievikaren. Likevel har jeg forestilt meg synet utallige ganger. Og det blir morsommere for hver gang! Nei, nå begynner jeg å le igjen…

For litt siden lurte pappa på hvorfor jeg satt og lo foran dataen. Han regnet nok med at jeg så på et youtube-klipp han også kunne ha glede av, men det var ikke det som var greia. Jeg forklarte pappa om dette latterproblemet mitt, at jeg alltid kommer på morsomheter i ikke-morsomme situasjoner. Jeg fortalte om hvordan det var på jobben. Og han regnet med at jeg nå satt og lo av noe som skjedde i løpet av arbeidsdagen.

Men jeg må innrømme at det ikke er tilfellet. Jeg lo av han. Jeg lo av en samtale som fant sted kanskje ti minutter før pappa tok meg i å le.

Samtalen, fritt etter hukommelsen:

M: Det er ting overalt! Hele tida! Jeg prøver å rydde vekk, men det er ting overalt! Det er ikke mulig å tvinge inn en eneste bok til i bokhylla. Jeg har ikke sett bordplata på kjøkkenbordet på et halvt år.
O: Er den så mye å se på da?
M: Nei, hva skal vi med bord i grunn, kunne vi ikke bare dynge alle bøkene på gulvet.
P: Vi kunne lage bokbål.
O: Da måtte vi tenne på.
M: Da ville vi bli kvitt dem. Vi har ikke plass.
O: For huset vårt er så lite. Kanskje vi skulle kjøpe et hus til. Eller lage et hus i hagen, sånn som naboen.
M: Huset vårt er ikke funksjonelt nok! Vi skulle hatt plass til et bokskap på kjøkkenet. Det hadde vært funksjonelt.
P: Det er da ikke akkuratt noen funkislåve vi bor i heller da!

FØNKISLÅVE!

Er ikke det grunn god nok til å gå rundt og småhumre i flere dager! Herlige ordet! Jeg vil bo i en fønkislåve, bare så jeg kan si:

"Hei, jeg heter Oda, og jeg bor i en fønkislåve!"

Dessuten hadde man sikkert sett bordplata der.

Barbeint student

2010-07-10T22:23:00.007+02:00

Det flotte med å være student er blant annet den beryktede pengemangelen. Den kan tidvis være ganske så plagsom, men på et område er den rett og sett fantastisk! Jeg har en unnskyldning for å holde meg milevis unna butikker! Jeg har jo ikke penger, ergo har jeg ikke noe i butikker å gjøre!

Jeg kan gå med de slitte klærne mine uten dårlig samvittighet! Det har jeg vært veldig flink til det siste året. Ikke bare mine egne slitte klær, men da vinteren var på sitt kaldeste, måtte jeg ty til en sau jeg arva etter grandtanta mi. Jeg synes jeg ser rar ut i sauen, men nå synes nå jeg at jeg ser rar ut i alle store vinterklær uansett, og jeg slapp altså å bruke penger på å se ut som en dum eskimo når jeg brukte grandtantes gamle sau. Jeg brukte den ikke lenger enn nødvendig. Kun de tre kaldeste ukene, ellers brukte jeg den fine fake-abercrombie-"skinn"jakka mi som jeg kjøpte i Kina. Og har brukt konstant siden jeg kjøpte den, for to år siden.

Men nå er det slutt. Den lykkelige tiden med abercrombie-jakka mi er over. Jeg kan ikke lure meg selv til å tro at det fungerer mellom meg og den mer. Den flasser! Og det er ikke særlig sjarmerende, for å si det slik! Lissomskinnet har flasset av på begge skuldrene, og det ser helt tragisk ut! Jeg skjemmes om jeg sees offentlig med den. Og når jeg er mer opptatt av hva andre mener om utseendet til jakka mi enn mine egne følelser for den, da er kanskje ikke følelsene sterke nok lenger?

Nei, så før det går mot kaldere tider må jeg nok finne en erstatning for jakka. Problemet er jo at jeg vil jo bare ha noen som er akkurat som jakka mi, bare uten flassproblemene! Samme hva slags jakke jeg ser på, så er det noe som ikke er som jakka mi. Men det er fortsatt lenge til kulda setter inn, er det ikke?

Da er det kanskje verre at det ikke bare er favorittjakka mi det står dårlig til med! For en uke siden ble det hull i favorittbuksa mi, og jeg har i grunnen ingen annen bukse som jeg faktisk liker å gå med.

Favorittsommerskoene mine, som jeg kjøpte i Budapest for fire år siden, og som også egentlig er de eneste skoene jeg liker å gå med om sommeren, som egentlig er helt perfekte fordi de er fine og enkle og lette og alt på en gang, ser visst slik ut:

SADFACE!

Hvordan skal jeg finne en erstatning?

Nevnte jeg favoritt-all around the year-skoene mine? De ser slik ut:

Og det er både hull i høyre og venstre!

Faktisk har jeg funnet hull i en av favoritt-t-skjortene mine også:

De hullene er ikke såå store da…

Dette er forresten buksa jeg har begynt å bruke hyppig etter at favorittbuksa ble hullet. Den mangler en knapp, og det har den gjort de siste årene:

Så vått tu du, vått tu du?

Kan jeg vise meg offentlig i sånne klær? Kan jeg på noe vis unnvære dem? Eller må jeg bevege meg inn i kles- og ikke minst skobutikker igjen?

Hilde nevnte en online skobutikk, kalt lillevinkel, kanskje den er svaret på alle mine bønner? Kanskje jeg skal begi meg ut på nettdating også for å forsøke å møte the one and only jakke for meg?

Nei, nett no synes jeg at sola skinner, at det er varmt og at behovet for klær er overdrevet!

Jeg trives i shortsen jeg kjøpte i Kina for under 20 kroner og uten sko! Nei, hva skal man med sko? Det er deilig å gå barføtt!

Stykkevis og delt, faktisk ganske så partert, om Uppsala

2010-07-03T15:55:00.010+02:00

Nå har de danske, trønderske, nordnorske og svenskfinske fantomstemmene i hodet litt etter litt begynt å bli vagere. Egentlig er det litt trist :( Og kanskje nettopp litt derfor tenker jeg at Uppsala må blogges om så fort som mulig, før de gode minnene blir altfor svake! Men hvor skal jeg starte? Tre uker er litt mye å gjengi…

Jo, jeg vet det, jeg roter det til, skriver det hele litt sånn stykkevis og delt, faktisk ganske så partert! Jeg bare syr sammen alt det jeg forsøkte å blogge da jeg ikke hadde internett. Den gang da jeg brukte all tid jeg hadde alene på rommet mitt til å 1) Lese om en finskestisk bulimiker 2) Høre på Detektivbyrån og Carla Bruni (Ja, den nakne modelldama til Sarkozy har laget musikk…) 3) ta sykt mange rare bilder av meg selv med photobooth, av typen:

Også altså 4) Blogge blogginnlegg som ikke før nå finner veien inn på verdensveven.

Jeg blogget...

...om TP på Flogstad

Hovedstaden i Lule i Lappland er Jokkmokk. Pinnsvin onanerer. Bamse spiser honning uten skje. Cuba var den største sukkereksportøren på 80-tallet. På 80-tallet var bandy utvilsomt stort i Sverige, og så var Djurgården òg. Sverige vant alt i OS. I alle fall om ikke Sovjetunionen vant. Tyskland var to land, hvorav det var vest som var den største humleprodusenten. Det var herr Faber som på 1700-tallet åpnet verdens første blyantfabrikk. Den tidligere konsentrasjonsleiren Auschwitz er museum, men Stradivarius kom ei fra Polen, men derimot fra Cremona. Lyon er, i alle fall på 80-tallet, Frankrikes tredje største by. Trondheim er Norges. Det regner i Bergen. Södermannsland er aldri svaret på noen ting. Det er derimot Falun og Hammarby. Og alle svenske steder vi aaaldri har hørt om.

Likeledes er det verken Selma Lagerlöf eller Strindberg som har skrevet bøkene, men gjerne Tage Danielsson. Mesterdetektiven Blomkvist heter Kalle til fornavn. Og man drar heller få kaker på å ha studert svensk litteratur.

Men hva gjorde Sigmund Freud som sjuåring på foreldrenes soverom?
Han kissad.

Karolina Karlsson er kanskje tynn og spenstig nok til friidrett, men det er på tennisbanen hun tar seg godt ut i korte shorts. Eller det gjorde hun i alle fall på 80-tallet.

Derimot var det boxning skalden, altså DIKTAREN, for dei som ikkje skjønte det, lord Byron drev med.

USA er landet som er rikest på katter. Og en kastrert tupp heter, i alle fall på svensk, kalun.

En eller annen låt (Over troubled water) av Simon og Garfunkel lå på Kveldstoppen i HELE 54 uker!

Kanskje var spørsmålet om hva som veier x-antall tonn og går og går men aldri kommer til døra i London, vanskelig for svensker på 80-tallet… Jeg kan si det sånn at det er ikke snakk om en svenske som har gått seg bort i underbuksa...

Den første kontaktannonsen ble skrevet på 1700-tallet. Stockholm og København er de to eneste hovedstedene i verden som har fått grunnstoff oppkalt etter seg. Og ja, for alle som lurte, Sverige har en ambassade i Peru på 80-tallet.

Ingen tvil om at oppholdet i Uppsala har vært interessant og lærerikt!

…om saker og ting som daler ned fra himmelen på Flogstad

Flogstad er et underlig sted. Det er en studentby. Folk hiver ting ut av vinduene. Det virker som om det er hva studentene gjør for å markere at de forlater åstedet for årets studier. Etter avlagt eksamen, skriker de klokka ti og spiller dunk-dunk-musikk til leeeenge etter soloppgang. Og rundt soloppgang, eller kanskje hele tiden, bør man absolutt være varsom når man går rundt mellom høyhusene. Ut av vinduene og fra taket har det kommet flygende flasker (jada, ikke veldig originalt, men det blir bedre), Jan Guillou-bøker, TV-er, stoler, servise, senger og ja, det meste. Jeg skjønner ikke at overstått eksamen nødvendigvis skaper et behov for å hive ting ut av vinduene. Jeg har aldri kjent et sånt behov. Absolutt ikke. Men her er det så man gjør…

Jeg er glad jeg ikke bor permanent på studentby. Om jeg noen gang må gjøre det, kommer jeg til å investere i en hjelm.

…om det magiske vaskerommet

På Flogstad har de noe annet underlig også, blant annet et magisk vaskerom. Det er ganske fint. Synes jeg. Jeg er alltid veldig redd for å gjøre noe feil når jeg vasker klær. For jeg vil ikke at det skal gå som da mamma og pappa vaska alle klærne vi hadde tatt med oss på sommerferie til Italia, i blekemiddel. Det er ikke noe kult når alle klærne skifter farge, selv om pappas ene skjorte faktisk ble mer kledelig etter blekingen; få av mine klær ble. Jeg vil heller ikke ha bebiklær. For jeg er litt for stor til å bruke bebiklær, og jeg har heller ingen planer om å skaffe meg noen bebi i nærmeste fremtid. Også vil jeg ikke at verken knapper eller stretchen i klærne skal forsvinne.

Men klærne måtte vaskes! Man kan ikke gå rundt i skitne klær, nei, det skulle tatt seg ut! Så jeg fant vaskerommet, som altså skulle vise seg å være magisk. Valgte meg en maskin, leste instruksene på maskina og vaskemiddelet, satte på maskinen, så at den satte i gang og forlot det magiske vaskerommet for en stund. Jeg gruet meg til å komme tilbake, for få av klærne mine ville jeg være i stand til å putte i tørketrommelen med rolig hjerte, og det er ikke plass til å tørke alle klærne på rommet mitt. Men dette utviklet seg aldri til et problem, for da jeg kom tilbake til det oh soo magiske vaskerommet, lå klærne mine oppå vaskemaskina TØRRE!

?
Ja, slik så jeg ut.

De var knusktørre!

Rene!

De hadde alle knapper intakte, hadde samme størrelse som tidligere. Samme farge. Like mye stretch. En sokk manglet sin likesinnede, men én sokk er bare vanlig svinn i enhver vaskeprosess. Slikt må man bare regne med! Det må være grenser for kravstorhet.

Nei, dette var magi!

Altså, når jeg sier det, mener jeg det på samme måten som da jeg var liten og sa jeg trodde på nissen og huldra og Odin og Frøya og spøkelser og… og… Jeg har jo aldri gjort det. Jeg fikk inn med morsmelka at alt hadde en naturlig forklaring, samme hvor utrolig ting hørtes ut i utgangspunktet. Samme hva slags underlige fenomener jeg hadde hørt om og presenterte for mamma, kunne hun komme opp med en eller annen fornuftig og naturlig forklaring fri for magi og liknende. Jeg har likevel alltid hatt lyst til å tro. Jeg bare klarer ikke.

Eller altså jeg tror på det trollet som spiser sokker, penner, hårstrikker og votter. Men intet annet klarer jeg å tro på, selv om jeg vil.

Og denne gangen vil jeg enda sterkere enn vanlig, for en naturlig forklaring vil nesten nødvendigvis inneholde et ukjent menneske som hadde nærkontakt med alt undertøyet mitt, både når det ble hengt inn i varmeskapet og tatt ut.

Ååå, som jeg ønsker å tro på det magiske vaskerommet!
---
…om runelesing og annen nerding:

Gaid: Dere studerer altså nordiske språk. Så hva har dere gjort i Sverige?
Vi: Lest runer!
Gaid: Å, er dere arkeologer?
Vi: Nei.
Gaid: Å, så dere er bare vanlige nerder?
Vi: Ja.

We løøhv Øpir og har selvfølgelig joinet fanklubben hans på facebook!

<3 <3 <3 <3

…om det flotte ordet INGINGO!

Men ikke om så mye annet av alt det andre morsomme vi drev med, men hva annet enn å lese og lære om runer, svensk språkvård, språkhistorie, svenske dialekter og svenske svordomar drev de stakkars, sommerstuderende nordiskstudentene med?

Altså utover å drikke mjød og diskutere språkrådsstridige nynorskformer?

Utover å diskutere den fascinerende drøvel-r-en (uvular r), som jeg stakk lampa halvveis nedi kjeften foran speilet for å se om jeg faktisk fikk til å uttale… ?

Utover å hoppe rundt en maistang og gå på stylter?

Å lære å si whiskey på diverse keltiske språk?

Å forsøke å skjelne mellom tonelag 1 og 2 på nordnorsk?

Spise sushi?

Vel, altså, utover disse tingene, som nordiskstudenter selvfølgelig driver med, så brøt vi titt og ofte ut i høylytt sang. Vi sang mang en gang av full røst i lystig lag!

Vi sang i gatene. Vi sang inne og ute, høyt og lavt, på nasj og på vors, falskt og en sjelden gang rent. Alma og Kathrine sang fra bordet (og absolutt alle andre tenkelige steder): Vad har du lagt i møssan? Vi sang på karaokebar med gratis inngang midtsommersnatt. Til og med Ole og Kjetil sang karaoke! Og for det vil de alltid være i våre hjerter :) Vi sang på norsk og engelsk og svensk og tysk og Iva fikk bursdagssangen sunget for seg på kinesisk, selv om jeg er litt usikker på om en kineser ville hørt at det var kinesisk ;)

Vi sang DDE, Åge Aleksandersn og Hans Rotmo. Vi sang julesanger. ABBA. Du gamla og du fria (tekstet på youtube og hjulpet av koselig blond svenske :P ). Den norske nasjonalsangen sang vi minst fem ganger (nei, ikke alle versene og hovedsaklig det av sangen som går så lavt at folk flest klarer å synge den, men det er jo ikke mye…). Selvfølgelig sang nordiskstudentene Nordmannen (millom bakkar og berg).

Men mest gikk det da i Bettan!

Og mer enn i synging gikk det i skriking! Og ja, vi holdt Flogstads skriketradisjon i live da alle de andre studentene dro hjem for sommeren!

Hilde danset i gatene! Enten hun ville eller ei ;) Kathrine danset på bordet! Enkelte døttet i trappene. Alma ble poetisk og skrev et vakkert dikt om osten som mugla. Ellers nasjet hun mye med spennende folk. Folk som var mer spennende enn nordkursfolka? Hæ, går´e an? Hun dro med meg på et slikt nasj. Tidlig om morgenen forlot hun meg i en badstue med rom, svenske visesangere og andre lumske typer. Skjønt hun ventet utenfor, så vi fikk spist Alma og Astrids pizza som nattmat/frokost. Jeg lover at dere skal få en kvart pizza hver om jeg noensinne kommer til Trondheim :)

Påfølgende morgen var vi på messe og prestevigning i Nordens største domkirke. Trønderne hadde litt tungt for å gå med på å kalle den det… Men den var nok det.

Store, gamle kirker, bibliotek, bøker og runesteiner! For et sted! Uppsala var en fin by! Jeg sa visst var. Den er nok fortsatt fin, men noe sier meg at den var enda finere da nordkursfolka var der :)

Sånn, nå har jeg skrevet stykkevis og delt, ganske så partert, ikke minst rotete og langt, om Uppsala!

Mission complete!

(PS: Hvis noen syntes hva vi lærte om svenske svordomar var litt lamet, sjekk ut: fittkramp.se !)

Om å kose seg alene og usmakelig musikk som forsvinner!

2010-07-01T22:20:00.005+02:00

"Velkommen hjem! Kos deg alene!"
Jeg er hjemme. Det er ingen andre. Det er nesten litt trist. Jeg synes det er litt trist at familien min har dratt til Spania/Portugal når jeg endelig har kommet hjem. Der skal de være et par uker, og jeg, jeg skal være her i det store huset helt alene.

"Velkommen hjem! Kos deg alene!"
Skrev mamma på en lapp på kjøkkenbordet. Kose meg alene? Ja, det vet mamma at jeg kan! Det pleide alltid å være koselig å ha huset for seg selv når jeg kom hjem fra skolen før... Før, ja, men kanskje ikke nå? Nå har jeg bodd alene de siste månedene. Jeg synes faktisk det hadde vært litt koselig med menneskelig kontakt. Spesielt med de koselig menneskene som er familien min, de som jeg har vært ganske lite sammen med i det siste.

Kose meg alene! Ja, selv om det er litt stusslig at den kjære familien min smatt ut døra noen få timer før jeg kom hjem, så skal jeg fokusere på det positive! Jeg skal gjøre det jeg alltid pleide å gjøre før når jeg var alene. Jeg skal sette på høy, usmakelig musikk og hoppe rundt og synge til den høye, usmaklige musikken og ikke minst forsøke å glemme at enkelte naboer har beskjemmende godt innsyn gjennom vinduene mine :P Nå har jeg jeg glant gjennom hele pappas cd-samling og funnet igjen et par godbiter. Overraskelsen var stor da Robbie Williams beste var der... Den har jeg ikke sett på århundrer. Det var en av de cd-ene jeg spilte om igjen og om igjen da jeg var mindre og alene hjemme. Jeg ble ikke lei den, hørte den heeele tiden, også når resten av familien min var hjemme... De var visst litt lei den... Men så forsvant den altså. Og det er kanskje litt underlig at det er først nå jeg ser en sammenheng mellom familiens hinting om hvor lei de var enkelte cd-er jeg spilte om og om igjen, og at nettopp de samme cd-ene har hatt en tendens til å forsvinne!

Jeg vet hva som skal skje med alle ACDC-cd-ene familien ikke har tatt med seg. MOHAHAHAHA!

Altså, det er ikke det at jeg ikke liker ACDC, meeen, de blir kanskje spilt litt vel høyt litt vel ofte...

"Velkommen hjem! Kos deg alene!"
Jeg synes det var veldig koselig av mamma å legge igjen den lappen! Det gjorde at jeg følte meg mindre glemt og forlatt. Det var også veldig koselig at hun kom med anbefalinger om hvordan jeg kan bruke maten i kjøleskapet. Jeg var veldig spent på den! Kjøleskapet var selvfølgelig fullere enn hva jeg er vant til. DEILIG! Men tro meg, jeg kommer verken til å røre Vita æsjebæsjehjertego´-smøret eller campari´n. Desto større var gleden over at mamma på lappen også informerte om at det befant seg masse PepsiMax i kjelleren :D :D :D :D

Ai løøvh mah familyh!

Det lå penger sammen med lappen også. Forskudd for vanning av planter. Da jeg snudde arket fant jeg disse instruksjonene:

Så ønsk meg lykke til med å holde plantene i live til mamma kommer hjem!

Jeg har planer om å blogge noe skikkelig juicy greier om Uppsala snart, så følg med ;)

Presis og upresis skriking i Uppsala

2010-06-23T22:24:00.002+02:00

(Dette er det flere uker siden jeg skrev:)
Klokka er halv ni. Jeg sitter på den upersonlige, men ganske store, studenthybelen jeg har fått tildelt. Den er en av de femten studenthyblene som er plassert i sjette etasje i blokka som er nummer tre av de minst ti klisslike studentblokkene på Flogstad i/ved Uppsala. Jeg hører på Franz Ferdinand og spiser wasa-knekkebrød med masse Extrasaltat Bregott. Jeg tror kanskje jeg angrer litt på at jeg ikke kjøpte Bregott med havsalt, for jeg tror egentlig det er min favoritt blant de svenske smørene jeg har smakt. Lett og lagom er FYSJ! Men Extrasaltat Bregott skal absolutt ikke undervurderes. Jeg har også spist fem passjonsfrukter. Du får fem for ti kronor. Og jeg har spist ti deilige så langt under mitt Uppsala-opphold. Og jeg har fem til i en plastikkpose på hylla!!!

Jeg nyter utsikten. For det skal den upersonlige studenthybelen ha, utsikten er flott. Jeg ser utover flate, grønne åkre, svensk bondeidyll og skog. Alt ser så stille og rolig ut, og himmelen er en anelse rødlig. Om jeg ikke synes min egen musikk eller naboens dunk-dunke-dunk-musikk ødelegger illusjonen av ro, er jeg sikker på at om nøyaktig ti minutter vil skrikende Uppsala-studenter forstyrre den i det de følger tradisjonen, stikker hodet ut av vinduet og hyler av sine lungers fulle kraft. Synes du dette høres underlig ut? Ja, det gjør jeg også. Spesielt mens de holder på. Hver kveld klokka ti brøler studentene i Uppsala. Det er visst en gammel tradisjon, og jeg har hørt at studentene i Lund er like underlige og gjør det samme. Også presis klokka ti.

Det er litt rart at for presis en uke siden hadde jeg ikke hatt eksamen i nordisk litteratur. Forunderlig at det ikke er mer enn en uke siden jeg skviset ut av meg en 7-8-siders analyse av Synnøve Solbakken. Det fine med Synnøve Solbakken er at hele greia er så døv at det ikke er flaut å levere enn platt og halvdum besvarelse. Men jeg leverte den, og uka etter det har vel vært rimelig begivenhetsrik. Jeg hadde egentlig tenkt til å blogge om alle de artige sakene jeg fant inne blant notatene mine mens jeg leste til eksamen, men det ble liksom aldri tid til det. Midt inne blant notatene mine om Sult fant jeg en morsom skala som hadde Kvitseidsmør tett fulgt av Tine meierismør i den ene enden og Vita ÆSJEBÆSJEHJERTEGO´ i den andre. Ja, jeg er litt over gjennomsnittet smørinteressert ;) På en annen side stod det BOKSÅPNER med store bokstaver. Det tok meg faktisk ganske mye tid å komme på hvorfor i all verden jeg hadde skrevet boksåpner. Var det faglig? Nei, selvfølgelig var det et minne fra vårens boksåpner-problematikk. Nei, jeg har fortsatt ikke kjøpt boksåpner. Men jeg lånte. Og slet med å få gitt tilbake. For dem som har lest mye, og husker enda mer, av det jeg har skrevet på bloggen min, er kanskje dette litt unødvendig lange boksåpnerlånet et viktig bevis på at det foregår en modningsprosess med meg også :p

Også var det masse drodling der, selvsagt. Mest blant Exphil-notatene. Årets droddel ble nok denne:

Men nå er de notatene, sammen med eksamener, lagt bak meg. Jeg hadde en dag hvor jeg fikset litt i Oslo og kom meg hjem til Hamar og EN HEL DAG til BARE SOLING, SPISING OG AVSLAPPING!!!!!!! Daili! Så jobbet jeg to dager, hadde opplæringsvakter. Og det kunne jeg selvfølgelig også skrevet et laaaangt avsnitt om, men jeg begrenser meg til å nevne den søte, gamle dama som kjøpte sjokolade til meg; jeg aner ikke hvorfor, men koselig var det da :)

Oj, nå holder Bregott-smøret på å smelte, og Uppsala-studentene er ferdigskrekede. Himmelen har virkelig fått en flott farge. Jeg må nesten gå inn på felleskjøkkenet og sette smøret i kjøleskapet. STRAX BACK PEOPLE! STAY TUUUNED! :P :P :P

Den forstyrrelsen hadde dere sikkert ikke merket om jeg ikke absolutt hadde måttet nevne at jeg gikk på kjøkkenet, men gjort er gjort, og jeg liker ikke back space-knappen. Dessuten, jeg følte for å forstyrre og irritere de fem menneskene som gidder å lese dette! Er jeg ikke koselig?

Så etter jobb den andre dagen satte jeg meg på flyet til Uppsala. Jeg møtte ei dame som snakket til meg på Arlanda. Jeg mumlet høflig til svar og forsøkte å se en annen vei. Alle vet jo at mennesker som snakker til fremmede mennesker er gale. I alle fall har nordmenn fått med seg dette. Men til tross for min halvt avvisende reaksjon, skulle hun absolutt ha kontakt med den mumlende nordmannen. Til slutt måtte jeg bare gi etter og snakke med henne. Og det var egentlig ikke så ille. Men hun var nok gal.

På bussen da jeg skulle sette koffertene mine opp på koffertstedet, kom verdens kjekkeste svenske og spurte om jeg ville ha hjelp. Jeg ble selvfølgelig enda mer engstelig enn da jeg snakket med den gale damen, hva hadde jeg gjort galt? Hadde jeg brukt så lang tid på å få tak rundt kofferten at den kjekke svensken i redsel for at bussjåføren skulle nekte å kjøre før jeg satt på plassen min med beltet spent, og at bussen derfor skulle bli forsinket, følte seg tvunget til å redde situasjonen?

Eller er det kanskje bare nordmenn som er så redde for andre mennesker at folk må ha stygge baktanker eller være gale for å snakke med andre? Jeg trodde egentlig dette var et fellesskandinavisk-fenomen. Men kanskje ikke?

Shitt, nå er himmelen fin nå! Nå blir det snart natta. Da hadde det vært fint å sove! Vi skal stå opp tidlig fordi vi skal på Runstenstur i morgen. OK, ikke veeeldig tidlig, men litt tidligere enn i dag. VI har vært her i to hele dager, og hadde det ikke vært for at de fleste her i alle fall nesten skjønner norsk, ville jeg skrevet masse rart om alle fordommene jeg har mot finnlandssvensker (SATAN PERKELE), rare danskere, trøndere, nordlendinger og folk som snakker bredt som Ole fra Solør. Det er jo fader meg ingen som snakker normalt her! Det er jo i og for seg spennende, det er bare litt…litt sånn... vanskelig… Samtalene går litt tregt når alle må gjenta alt de har sagt minst tre ganger.

Nei, nå skriker de igjen, det der er ikke noe tradisjonsskrik, tror jeg. De bare skriker. Håper de ikke holder på hele natta, for som sagt, jeg har stoore planer om å sove. Hvis jeg, før jeg kvelder, skal oppsummere de to dagene her i fire punkter, må et bli:

Pasjonsfrukt
Utslitte føtter
Runer
og
"HÆ?"

Natta! Og hilsen fra Oda i supereksotiske Uppsala, hvor hun alt er i gang med lesing igjen etter vårsemesterets eksamener!

(forresten, dette blogges nok ikke før om lenge, for det er visst ikke så greit å skaffe oss passordet til nettverket i studentboligene)

HELVITI!

2010-06-04T19:48:00.004+02:00

I dag er det 22. juni, tror jeg. Poenget er ikke hvilken dato det er, men at jeg har vært i Uppsala i to uker og at jeg først NÅ har fått brukernavn og passord til internett her hvor jeg bor. Jeg har kjøpt meg en internettkabel. Idioti å bruke penger på enda en sånn når jeg har et par liggende i Oslo og når INTERNETT, HERRE MIN JEMINI INNI SVARTESTE, BRENNHEITE, FORBITREDE HELVETE, IKKE FUNGERER!!!!

Samme hvilken dato det egentlig er i dag, er det fortsatt skremmende kort tid til hemtentan skal leveres, og JEG TRENGER INTERNETT!!!!

TRENGER!

TRENGER!

FAEN MEG TREEEEEEENGER INTERNETT!!!!!!!!!!!!!!!!!

SATAN SYLDRE OG FADER KOKE!!!!!

Jeg er i ferd med å gå på veggen!

Eller hoppe ut av vinduet!
(Og da snakker vi fra sjette etasje!)

Jeg trenger en svensk ordbok, jeg trenger wikipedia. Jeg kan ikke leve uten wiki!

Jeg kan ikke leve uten ordnett.no. Jeg kan ikke leve uten google. Og enda mindre skrive oppgave.

INTERNET IN MY HEART <3 <3 <3

Facebook, facebook, jeg forguder deg, trenger deg! Hva er vel livet uten deg?

Nada, null, zero, ingenting overhodet!

Dagbladet.no, må ha det, bare må ha det!

Jeg måtte kjøpe Aftonbladet for å se hvordan været blir, for å være sikker på at ikke tredje verdenskrig har brutt ut og fordi det er litt flaut å ha vært i Sverige da Kronprinsessan giftet seg, uten å vite hvordan kjolen hennes så ut.

Savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn… Siden jeg ikke har internett, kan jeg vel like gjerne sitte her og skrive savn om og om og om og om og om og om og om og om og om og om igjen i et blogginnlegg jeg likevel ikke får postet?

Nei, faderrullan, jeg får heller ringe support-telefonen enda én gang, og håpe at en eller annen dust av en svenske er klar til å misforstå alt den dumme nordmannen sier og mobbe meg for min dårlige innsikt i teknologiens verden. Det er i alle fall noe bedre enn opptatt-signalet som har svart alle andre gangene jeg har ringt :(

HELVITI!

(Nei, når dette postes har jeg fortsatt ikke internett)

Nok et innlegg om...

2010-06-02T11:30:00.001+02:00

Bull, tull, tøys, tøv, tant, fjas, vås, vrøvl, sludder

og noe

FORBANNA PØLSEVEV!

Grand Prix-monolog

2010-05-30T01:33:00.001+02:00

Nei, herregud, jeg liker jo ikke GrandPrix, men det er jo litt morro å se på da. Er jo litt show. Er jo litt å le a´! Vi må jo nesten se på GrandPrix i kveld, Hilde! Også kan vi spise taco og lese litt dansk lyrikk samtidig… GrandPrix er jo ikke så veldig krevende for hjernen! Ja, det må vi! Men altså, jeg liiker ikke GrandPrix, det er bare litt underholdende lissom. Jeg er lissom ikke GrandPrix-fan lissom. Selv om det var jo helt vilt, da, i fjor, da Rybakken vant. Og de spilte Fairytale og russen hoppa opp og ned uttafor Vikingskipet i lykkerus hele natt til søttende. Nei, det var helt syyyykt!

Men jeg liker jo ikke GrandPrix-musikk. Det er mest kostymene som er litt morsomme å se på. Herregud så mye rart de har på seg! Og sceneshowene! Du har sett Tysklands bidrag fra 1979, sant? Det er rått, det! Dschinghis Khan <3

Jaja, jeg har jo sett semifinalene da. Jeg fulgte ikke så godt med da. Leste samtidig. Sverige kom ikke videre da. Og de har lissom vært med i alle finalene tidligere! De var sånn nesten-favoritter i år da. Så svenskene er nok døskuffa!

Så du har ikke sett så mye på GrandPrix tidligere? Nei, egentlig ikke jeg heller, eller jeg, har jo sett på noen ganger. Det blir veldig spennende under poengutdelinga! Blir litt tatt a´det lissom. Nei, så du har ikke sett noe særlig på tidligere, nei.

Å, du likte han som spilte piano og kom på fjerde for noen år siden. Ja, du mener han som var på samme seminargruppa som oss før jul i norsk grammatikk. Du visste ikke at det var han, nei, han som alltid satt foran oss. Jostein Hasselgård. Ja, det var det han het. Nei, altså jeg har kanskje sett litt mer på GrandPrix enn deg.

Hun her er en av favorittene da, fra Aserbajdsjan. Jeg tror det var første gang de deltok i fjor, og jeg syntes noen sa de kom på tredje etter Norge og Island. Visste du forresten at det er Beyonces koreografer som står bak koreografien?

Osv…blablabla….visste du at….På dagbladet stod det at…

HERREGUUUUD!!!! SERBIA MÅÅÅ BARE VINNE DA!!!! DE ER JO HELT RÅÅÅÅ!!!!!

Fader, ær´e ingen som har musikksmak eller??? De gir Danmark mer poeng enn Serbia! Serbia er jo helt GrandPrix! Altså, det er jo ikke et kompliment, men det er jo… show….

Og jeg skal ha MASSE paljetter på den kjempestore GrandPrix-kjolen min når jeg skal delta. Ja, fjær også!!! Og skikkelig utringning! OGSÅ MASSE DANSERE! Som tar stift og araber og går ned i spagaten bak meg. Også kan jeg også gå ned i spagaten! Også kan danserne løfte hverandre opp og hive hverandre rundt, og kanskje de kan ha sex på scenen, tror du det er lov? Det blir show det! Også må jeg ha en trapp som blinker når jeg går nedover den, etter at jeg har blitt senket ned på scenen i usynlige tråder og slått ut sommerfuglvingene mine!!!! Det blir stas det!

Jada, GrandPrix er bare latterlig! Og latter liker man! Du mistenker meg for egentlig å være klar for å slå meg sammen med GrandPrix-homsene og betale i dyre dommer for å dra Europa rundt for å se finalene og ikke minst semifinalene, og diverse enkeltlands finaler og delfinaler, de nærmeste årene?

Neida, jeg er da ikke fanatisk. Naboene har ikke klaget så mye på at jeg har spilt Serbias bidrag kontinuerlig til eksamenslesinga den siste uka… Kun avbrutt av et par avspillinger på Youtube av fjorårets Fairytale og Lenas Satellite. Ja, for Lena er blant favorittene til tross for lite fargerik og glinsende påkledning og litt for bestemmelig kjønn…

Dessuten har jo ikke Tyskland vunnet siden Ein bisschen Frieden…

NB! Ikke stol på mine GrandPrix-historiske kunnskaper, for jeg er egentlig ikke så veldig into GrandPrix, asså, som sagt...

Paradise me!

2010-05-24T19:11:00.004+02:00

Jeg synes Ida SM har vist en forbilledlig ærlighet på bloggen sin. Jeg er ikke tvil om at det er flott at folk står frem på den måten, det gjør det på sett og vis enklere for oss andre som sliter med det samme. Hvor mye enklere var det ikke om vi alle bare kom ut av skapet? Det har jeg tenkt til å gjøre nå selv. Jeg sier ikke at det er lett, men det er det som er det rette!

Ja, jeg så også på Paradise Hotel. Ikke akkurat hver dag kanskje, men det skjedde. I fjor var jeg stolt av, sannsynligvis som den eneste i klassa, å ikke ha sett en eneste episode, ikke ett kvarter eller fem minutter engang av Paradise. Derfor mente folk at jeg ikke hadde noen rett til å uttale meg negativt om programmet. På grunn av mitt ønske om å snakke dritt om Paradise, og bare av den grunn, satte jeg meg altså ned for å se på det beryktede programmet.

Og fader så fascinerende det er, disse rare, brune menneskene som vaser rundt i minst mulig klær og absolutt ikke skal ha sex på TV-en. Fordi det edle prinsippet om ikke ha sex på TV-en, ufarliggjør at du lar hele Norge se deg halvdrita, klinende med alle som kan krype og gå inne på hotellet, og rumperistende sammenhengende i én måned.

Jaja, om man har sex i et skap, så TV-titterne kun kan høre skrikene, er det jo ikke så ille. Eller om guttene jokker mot deg under dyna til de kommer, og du forteller om det etterpå. Neida, det er uanstendig å ha ORDENTLIG sex på TV. Det gjør nok at alle får lyst til å ansette deltakerne som førskolelærere ol. senere, at de ikke har ordentlig, inn-ut sex på et område som er dekket av kameraene.

Nei, personlig synes jeg alt det andre de viser av seg selv, er problemet. Likefullt det mest fascinerende. Jeg sliter med å skjønne at jeg lever i samme verden som de der menneskene. Jeg har ofte lurt på om de kommer fra en annen planet enn meg. Langt vekkifra kommer de i all fall. Jeg har også lurt på hva slags språk de snakker, for jeg sliter sånn med å skjønne det. Det er i alle fall ikke et kasusspråk, med tanke på utsagn som: "Jeg gikk lissom til hun da…" Vokabularet er også et helt annet enn det jeg er vant til blant dem jeg snakker norsk med. Fittefis er et ord jeg bruker veldig sjelden. Er det noen som har en Paradisisk-norsk-ordbok så jeg kan skjønne hva de snakker om. Kanskje, om jeg skjønte hvert ord, fikk en fullstendig forståelse av samtalen mellom deltakerne, ville det vise seg at de ikke var så ufattelig rare og overfladiske. Kanskje de snakker om noe interessant, bare at de gjør det gjennom utseendebasert, kjønnslige og alkoholholdige metaforer?

Nei, jeg skjønner ikke hva som egentlig foregår der inne, men jeg prøver iherdig, og jeg finner det interessant. For å si det som jeg tror hotellboerne ville sagt det: De er liksom litt sånn jordnære, mens jeg, jeg er litt mer sånn down to earth, jeg!

Slike fullstendig ulogiske utsagn er det mange av på hotellet. Taktikk er det noen som prøver seg på, men logikk, neida, det tror jeg ikke de har hørt om. Kanskje er dét en av de viktigste manglene. Dét og mangelen på perspektiv, å se ting i en litt større sammenheng.

Etter finalen hørte jeg på radioen at vinneren Tine, hadde uttalt at hun egentlig hadde tenkt til å bruke vinnerpengene på å putte enda mer silikon inn i puppene sine. Etter å ha sett seg selv på TV-en hadde hun endret planen; hun hadde sett at puppene hennes faktisk var ganske store, og at det bare ville bli dumt å putte mer silikon inn i dem. Det vil jeg jo si er å få nye perspektiver på ting. Tine har sett seg selv, og programmet medførte kanskje noe godt?

Det som kanskje ikke er en like fin konsekvens, er at jeg ikke reagerte på hvor dumt Tines utsagn om at hun faktisk hadde planlagt å bruke vinnerpengene på mer silikon i puppene, var.
Am I being Paradizzzzed?

Er det nitidig glaning på Paradise og tilsvarende programmer og ikke minst ni tidig lesing av bloggene til Pardise deltakerne og Voe og sånn, som gjør at folk blir så rare? Med samme fascinasjon som jeg ser på Paradise, stikker jeg ofte inn om både paradise deltakerne´s blogger og andre top-listede blogger. Det som er litt rart er at de paradise deltakerne som jeg ikke synes var så dumme på TV´EN skriver enda dårligere en top-blogerne. De har ennå mer orddelings feil. Det syns jeg f eks at hu derre Voe skal få at hu selvom hu er ong som fy, faktisk har et mye bedre språk bruk en de Paradise folka. Desuten virker det som hu ikke er dum. Bare litt ong, å kansje litt sånn miljø skadd av programr som PH og div blogger. Kansje jeg osså burte slutte å lese og se på sånn før det er for seint? HVA TROR DERE?

Osså unnskyld, dere, for atte jeg ikke blogga om Paradise rett etter finalen. For jeg hadde sånn exphil examen ting, osså sto jeg og da syns jeg nesten at jeg for tente å spise skjokolade:

M-m-m-m ;) Den var sikkeli god osså kjøpte jeg den i London.
Osså måtte jeg jo sko shoppe:

Ahhh…TURKISZZZZ!!!!

Becaus I deserv it!Syns ikke DERE osså at jeg gjore det når jeg ikke strøk på exphil?

Jeg er brennheit!

2010-05-19T18:55:00.002+02:00

Bokstavelig talt. Det er det jeg er! Jeg er heit og varm og hele kroppen brenner. Slik går det når man legger seg i en park for å lese exphil og blir så fanget av kvantefysikken og Kants kategoriske imperativ at man ikke registrerer fargeforandringen.

Enkelte mennesker lærer aldri! Men det er bare å oppgi belæringa, dere trenger ikke å kommentere at det er noe som heter solkrem, for JA, JEG VET DET! Og om dere sier det én gang til, så kommer jeg i alle fall aldri til å bruke det, bare sånn for å være vanskelig ;)

Om å pruste og pese og hoppe litt opp og ned før eksamen

2010-05-16T19:53:00.004+02:00

Takket være Elena er jeg igjen i stand til å lese til eksamen. I hvert fall iblant. Når jeg ikke hopper opp og ned til rar, gammel islandsk musikk, stirrer tomt ut av vinduet på regnet, eller rett opp i taket mens jeg tenker på noe gøy, eller drikker pepsimax, eller lager te eller kaffe, eller spiser lese-til-eksamen-motivasjons-kjeks, eller vaser rundt på facebook og andre mindre selvutviklende sider på nettet, eller tenker på hva jeg skal spise til middag, og ikke minst når jeg skal spise middagen, eller hva jeg skal gjøre til sommeren, eller hvor fint det blir når det blir sol og jeg ikke trenger sitte foran dataen, eller jeg, jeg blogger...

Men som sagt, iblant, iblant en sjelden gang hender det at jeg konsentrerer meg fullt og helt om forberedelsene til muntlig eksamenen i islandsk jeg skal ha i overimorgen. Da konsentrerer jeg meg om at før t blir p eller pp til f. Mens derimot f blir p om den etterfølges av l eller n. Men om en f etterfulgt av en n eller l etterfølges av en t-lyd, da forsvinner hele f-en da. Da er det umåtelig viktig at man også har fått med seg at n-en blir m. Selvfølgelig bør heller ikke den generelle regelen om at når en m eller l kommer i kontakt med en t-lyd som skrives med d, forblir m-en eller l-en stemt, mens om de kommer i kontakt med en t-lyd som faktisk skrives med en t (ÅÅ, SÅÅÅ MORSOMT DET ER NÅR MAN FAKTISK SIER DEN BOKSTAVEN SOM STÅR DER), blir ustemte. Og de av dere som har lært det samme som jeg har om slik fonetikk og sånn, vil nok synes ustemte m-er og l-er er litt naturstridig. Kanskje er m-ene verst! Forsøk å si en ustemt m, dere! Hold deg på halsen, og forsøk å si m uten at du kjenner vibrasjon der. Ja, ustemte m-er er å blåse luft ut av nesa. Og bare det! Intet annet! L-ene er ikke så mye bedre. Man snakker ikke islandsk, man pruster og peser det! Så jeg sitter her og forsøker å pruste nefnt. Som altså, basert på prinsippene jeg har gjennomgått over, blir uttalt nemt. Men m-en er altså kun et pust ut gjennom nesa, så det er ne/neseprust/t.

Selvfølgelig vet jeg at alle finner dette ekstraordinært spennende og ikke har forståelse for at jeg i stedet bruker tiden min til å hoppe opp og ned til islandsk jazz, stirre tomt ut av vinduet på regnet og spise lese-til-eksamen-motivasjonskjeks.

Hukommelse som en gullfisk eller elefant?

2010-05-09T16:44:00.002+02:00

Jeg forsøker å lese til eksamen. Til mange forskjellige eksamener på en gang, og også egentlig rydde. For alt er rot. Men mest av alt går jeg inn for å pugge islandsk. Men jeg får det ikke til, for jeg klarer ikke å komme på om jeg har hukommelse som en elefant eller gullfisk. Og det er det eneste jeg tenker på. Er det noen som husker om det er gullfisken eller elefanten som husker dårlig?

"Denne kloden er ikke "eid" av første mann til mølla, din kødd!"

2010-05-01T14:16:00.003+02:00

I anledning den fine dagen som er bursdagen min, har jeg tenkt til å starte en ´Gusj-green place´-tradisjon! Jeg er litt usikker på om man starter tradisjonen første gang man gjør det som blir en tradisjon, eller om det er første gang man gjentar det. Det er basert på at det er første gang man gjentar det som blir tradisjonen, man starter den, jeg sier at jeg nå vil starte en ny tradisjon.

Så hva slags tradisjon er nå dette? Jo, for dem som leste og husker hva jeg skrev for nøyaktig ett år siden på bloggen, blinker det sikkert en advarende lyspære om at nå kommer Oda til å leke dyp og samfunnsengasjert igjen. Og det er helt korrekt!

(Fjorårets forsøk på å være samfunnsengasjert)

Det jeg har lyst til å si i år, synes jeg sammenfattes nydelig av Arif Karims utsagn i en kommentar på db.no:

"Denne kloden er ikke "eid" av første mann til mølla, din kødd!"

Jeg husker verken hvilken sak det stod under eller hva som ble diskutert. Ja, det er to separate ting, for det er ganske sjelden noen sammenheng mellom saken og diskusjonen på debattforumene under hos nettavisene. Det har jeg merket meg etter timevis med lesing av sånt. Fantastisk tidsfordriv når man egentlig ikke har noe tid å fordrive. Underholdende, veldig underholdende! Det er utrolig at samme hva saken over handler om, så ender det opp som en diskusjon om innvandring og muslimer. En diskusjon som utvikler seg til en for eller mot FrP-diskusjon. Snart blir de stakkars, naive sosialistene angrepet, Stalin og Mao dratt inn. Og alle de dumme, naive sosialistene med utopiske ideer, blir beskyldt for uvitende å starte byggingen av konsentrasjonsleire av den sovjetiske typen. Disse dumme, naive sosialistene svarer, tradisjonen tro, med å sammenlikne alle som støtter en politikk som er en anelse høyreorientert, med Hitler. Så har man det gående til noen avsporer med en språklig diskusjon, om dette ikke har skjedd tidligere i forløpet, av typen:

A: …de dumme snlyterne!
B: Det er du som er dum når du ikke kan skrive snylterne engang, innvandrer er også skatte betalere!
A: Fin orddelingsfeil det der! Kanskje er du ikke snylter, men dum er du iallefall.
C: DET HETER SÆRSKRIVING, SATAAAAAN I HEEEELVEEEETEEE!!!!! ….(dette er en lang, utførlig forklaring av forskjellen mellom særskriving og orddeling)...

(Denne C er sannsynligvis av de idiotene som synes rettskriving er så viktig at hxn har brukt år på å studere det. Hxn synes nok også det er orgasmisk å endelig kunne benytte seg av kunnskapene til å kunne briljere i en diskusjon på en nettavis under en sak ingen lenger husker hva handler om)

Der synes jeg de fleste db-diskusjonene kulminerer (ja, jeg sjekket at det ikke staves kuliminerer med to i-er). Jeg antar dette betyr at de sakene avislesende nordmenn flest er opptatt er:

1: FrP
2: Muslimer (og innvandring)
3: Særskriving

Selv om jeg ikke husker hva saken Arif Karim kommenterte, handlet om, dreiet nok diskusjonen seg om et av de tre temaene, i alle fall noe nærliggende ett av de tre. Jeg har også en følelse av at utsagnet hadde pent lite med særskriving å gjøre. Det ville vært nærliggende å tro at Arif Karim brydde seg om muslimer og innvandrere. Men hva saken over handlet om kunne vært noe helt annet. Kanskje var det Paradise Hotel? Eller kanskje det var en sak om det der fengselet med flatskjerm-TV-er?

Flatskjerm-TV-fengselet vekker følelser i folk. Fengselet er så velutstyrt at enkelte synes kun nordmenn skulle få sone der. Selv om noen synes at slemme mennesker generelt burde straffes uten tilgang på flatskjerm-TV-er fordi de selv ikke har råd til flatskjermer, og lever i den tro at det er TV-tykkelsen som avgjør om man har det bra, og at mennesker som sitter innesperret på et knøttlite rom i tjue år med en tynn TV sannsynligvis, vil gjenta sine ugjerninger for å komme tilbake til den tynne TV-en, ser det ut som folk synes det er et langt større problem at utlendinger skal få tilgang på flatskjermer betalt av den norske staten. En ting er at folk ikke unner utlendinger, i kraft av at de er utlendinger, det samme som nordmenn. Det synes jeg er forkastelig!

Derimot er jeg med på at det er et problem når norske fengsler er så lukraktive å være innsatt i at alle utlendingene vil komme til Norge for å drepe noen her og bli satt i et norsk fengsel fordi de vil ha det bedre der enn i hjemlandene sine. Det er ikke til å skyve under en stol at det er et praktisk problem. Men det virkelige problemet, som det ikke ser ut til at folk har sett, ligger for meg mer i det faktum at så mange mennesker i verden ville foretrekke det vi nordmenn ville sett på som straff, fremfor det livet de har.
Her burde varsellampene blinke heftig, noe er feil! Jeg får lyst til å rope: "Denne kloden er ikke "eid" av første mann til mølla, din kødd!"
Så du, nordmannen, mener at bare fordi du er født i Norge, har du rett til noe mer enn andre? Kanskje synes du til og med at du burde få litt mer trygd eller stipend, så du slapp å ha en tykk TV og et møkkaliv? Folk er villige til å drepe for å få sitte i fengslene våre. Og hva er det som gjør oss så priviligerte?

Dét er den berømte oljen vår! Velferdsstaten kunne ikke fungert som den gjør uten oljen. Hvorfor skal en østlending nyte den oljen mer enn en svenske? Bare fordi vi bor på rett side av grensa? Hvordan kan vi eie jorda i kraft av et pass? Hvorfor skal andre lide fordi de tilfeldigvis var født i et land uten slike naturressurser? Kanskje vil du innvende at vi har vært flinkere til å ta hånd om denne oljen og verdiene enn mange andre land, og derfor fortjener utbyttet av det. Men jeg kan ikke se hvorfor jeg, som ikke har hatt en døyt å si for norsk oljeutvinning og økonomi, skal ha mer rett til å nyte dette enn en ecuadorianer på min alder, også oppvokst i et oljerikt land, men uten en foreldregenerasjon som klarte å utnytte oljen til å skape et velferdssamfunn.
Men vi betaler jo også skatt? Gjør vi ikke? Joda, noen av oss gjør det. Noen arbeider ganske hardt for pengene de tjener, og betaler inn til fellesskapet. Nordmenn tjener generelt mye. Også sitter vi der og føler at vi fortjener luksusen vi velter oss i. At når vi har tatt så himla lang utdanning, og jobber lange dager, så fortjener vi for guds skyld en bil til en halv million kroner, et par sydenturer i året, gjerne dyr vin flere ganger i uka. Det skulle da bare mangle? Dette er takken for innsatsen vår.

Hadde du vært født i en stråhytte i Afrika, hadde vel ikke sannsynligheten for at du, med de samme evnene og samme innsatsen, ville kunnet unne deg disse tingene i dag, vært særlig stor? I Norge blir vi jo dyttet gjennom utdanningen. Der er det plass til alle, om en jobber lite eller mye eller ingenting i det hele tatt, om man har evner eller ikke. Det er forsåvidt fint. Men hvorfor skal det være så enkelt for oss når det er så vanskelig for andre? I store deler av verden må du enten være blant de priviligerte med rike foreldre, eller du må ha syke evner og stå på-vilje nok til å gå på skolen fra seks om morgenen til ti om kvelden 7 dager i uka og jobbe hardt med leksene dine på den fritiden du nesten ikke har, som enkelte jeg ble kjent med i Kina gjorde. De som gjorde det i Kina, ville i de fleste tilfeller ikke lykkes med å komme inn på prestisjeuniversitetene, og selv om man kom seg dit, og lyktes i arbeidslivet, ville kineseren tjene langt mindre enn gjennomsnittsnordmannen.

Er det at våre forfedre var førstemann til landet og oljeplattformene, en god nok grunn til ikke å dele med andre?

Så sitter man der og tenker at det er jo sant. Verden er urettferdig. Det vet vi. Hva så? Den blir ikke bedre av at jeg går rundt og har dårlig samvittighet, og den blir ikke akkurat bedre av at jeg spiser opp maten min i sympati med sultende barn i Afrika heller. Hallo, om jeg sender halve lønna mi til Afrika, vil det fortsatt være tusenvis, millionvis av sultende i verden.
Hadde det vært noe annet om det stod et sultende barn utenfor døra di som du ignorerte? Da jeg var i Ecuador i sommer, hang jeg jo rundt med Gabi. Gabriela studerer jus og hun skal redde menneskeheten og Amazonas. Er det ikke flott? Hun anser seg nok som en sosialist, og elsker Rafael Correa (for dem som ikke er helt oppdatert på Sør-Amerikansk politikk, er han Ecuadors president som stiftet venstresidepartiet Alianza PAIS). Derfor ble jeg litt sjokkert da hun nevnte familiens afrolatinske tenåringshushjelp. I sommer møtte jeg henne, hun heter Lolly, og er ei veldig koselig jente som familien til Gabi hadde hatt boende hos seg i mange år. Men Gabi da, det er da ikke akkurat politisk korrekt med en tjener? Jammen, Lolly var jo kjempeglad for at hun hadde et sted å jobbe! Hun hadde hatt det langt vanskeligere om hun ikke fikk jobbe for oss, påpekte Gabi. Javel, men er det greit at noen er født inn i en situasjon hvor de må tjene andre og ikke har mulighet for selvrealisering? Tenk om moren din, som ikke har noen jobb, vasket huset deres helt alene, det har jeg tro på at hun ville klare, så oppegående virker hun, og dere heller hadde hjulpet jenta med penger til utdanning, da ville det totalt bli flere ressurssterke mennesker i Ecuador, og afrolatinerne ville ha en mulighet til å stå opp for sine rettigheter på en helt annen måte… Antallet afroamerikanere på Gabis universitet (Det katolske universitet i Quito) er ikke akkurat representativt for den ecuadorianske befolkningen. Der hadde du meg, den norske, naive sosialisten med utopiske ideer. Hvorfor skulle Gabis familie hjelpe akkurat denne jenta da? De kunne ikke hjelpe alle som var dårlig stilt rundt dem.

Gabi fortalte også om at de ofte hjalp de afrolatinske arbeiderne på farmorens farm. Hun fortalte at de hadde hatt en kjempefin juletradisjon helt siden hun var liten; hver jul gikk de hjem til arbeidernes familier med kurver med mat og forskjellige småting. Du aner ikke hvor glade de blir, du, Oda!! Du aner ikke hvor lite de har! De har ingenting! Og bare litt ekstra mat til jul gjør dem såå glade!

Ehh? Gabi min, jeg kan verken fatte eller begripe dette, hvordan er dette snilt? Du beskriver disse menneskene som ufattelig fattige og de jobber for farmoren din. Javel, om farmoren din hadde vært ganske så fattig selv, så hadde jeg kunnet godta dette som snilt, men nå vet jeg at farmoren din er en ganske så velstående dame, en gammel, rik, fin dame med masser av smykker og DIAMANTER! Jeg tror ikke hun har jobbet hardere med farmen enn de fattige arbeiderne, heller tvert om.

Egentlig er jeg usikker på om jeg turde si det der til Gabi. Og jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet, for den gamle damen virket på meg ganske så elskelig og søt. Det skal lite til før man får problemer med å vurdere folk objektivt. Gabis farmor syntes jeg var kjempekoselig, nei, hun snakket ikke engelsk, men jeg smilte til henne og hun smilte til meg. Også inviterte hun meg på middag før jeg dro hjem, hun sa hun hadde en overraskelse til meg(!), men det rakk jeg dessverre ikke :( Jeg forsøker på ingen måte å henge ut Gabi, farmoren eller resten av familien. De er alle elskelige, gjestfrie mennesker som jeg ble glad i. Jeg bruker dem bare for å illustrere et poeng. Jada, jeg kommer snart til det poenget. Men jeg vil ha alle med på at hva Gabi sa om behandlingen av de fattige arbeiderne, var ganske paradoksalt.

For meg er det vanskelig å skjønne at Gabi takler urettferdigheten hun omgås i dagliglivet. Hvorfor føler hun seg ikke fryktelig når hun i kraft av sine foreldre får utdanne seg og følge sine drømmer, mens familiens jevngamle "tjener", som hun har vokst opp sammen med, overhodet ikke har de samme mulighetene?

Jeg har tenkt en del på dette. Gabi er ikke fæl… I alle fall ikke verre enn meg. Det jeg vil frem til, er at jeg mener vi hele tiden begår den samme feilen som Gabi gjør. Hvorfor hjelper ikke familien min en ecuadoriansk jente i samme situasjon som Lolly. Vi vet like godt som familien til Gabi at hjelp trengs, og vi er sannsynligvis bedre økonomisk stilt også. Hvilken forskjell gjør det egentlig at Gabi opplever dette på nært hold?

Når jeg kjøper en kaffe latte på en middels dyr kafé i Oslo, kunne pengene sannsynligvis, om de ble brukt rett, gitt mat i flere dager til en av de så berømte fattige barna i Afrika eller India. Hadde noen stått foran deg med et sultende barn, eller et barn hvis liv var avhengig av legehjelp, og du kunne velge mellom å kjøpe en kaffe latte og redde livet til barnet med de samme pengene, og du valgte kaffen, da ville det ganske klart gjøre deg til en morder i mine øyne. Om du dreper for å drikke en overprisa, fancy kaffe latte, gjør det deg virkelig til en morderen av den verste sort i mine øyne. Det hadde jo vært langt bedre om du drepte bestemora di for å få en millionarv. Det ville være mer forståelig enn å drepe et uskyldig barn for utmelka kaffe?

Verden er forbanna pervers! For selv om det døende barnet ikke står foran deg eller meg på kaféen, vet vi at det finnes. Hvilken forskjell gjør det? Om man sender latte-pengene til Afrika, vil det bare være en dråpe i havet, eller rettere: en dråpe i ørkenen (det er liksom ikke for mye av hjelpen, det er heller for lite av den), men når denne dråpen redder et menneske, hvordan kan den bagatelliseres?

Har vi ikke alle sett slutten på Schindler´s list?

I blant synes jeg ikke det er å sette ting på spissen å kalle meg selv og alle mine landsmenn massemordere. Vi dreper, vel vitende om at det er det vi gjør, bare for å ha det pittelitt bedre! Vi lever i et kunstig samfunn hvor vi er mer opptatt av TV-tykkelsen enn våre medmennesker.
Innvender du noe sånn som at Norge bidrar langt mer til hjelpearbeid enn andre land i verden, vil jeg forsøke å få deg til å se likheten mellom denne hjelpen og matkurven Gabi og familien hennes gir til de fattige arbeiderne hver jul. Det er vi som grotesk utnytter den 3. verden. Det er vi som tjener på det, hadde vi ikke gjort det, ville vi ikke kunnet ha så tynne TV-er alle mann. Det er de som sliter, og vi som sitter der med diamantene og gir de fattige en kurv med mat til jul, og gleder oss over å glede dem!

Kanskje er det ikke så dumt om det kommer noen romanere til Norge for å ta livet av noen av oss, så de kan havne i det berømte flatskjerm-fengselet. Nordmenn ødelegger jorda mer enn vi bidrar til å bedre den. Sett fra et utilitaristisk standpunkt burde kanksje de fleste nordmenn forsvinne, også kunne noen smarte mennesker disponert oljefondet til utviklingsprosjekter i folkerike land. Selv oljefondet hadde nok vært en dråpe i ørkenen, men totalt sett, hadde det nok vært bra for jorda å kvitte seg med de snyltende, desillusjonerte massemorderne Norge er befolket av.

Snakker om utopier og ugjennomførbare teorier! Poenget mitt er at noe er galt! Vi har skapt oss kunstige behov. Nei, du, vi trenger ikke tynne TV-er koste hva det koste vil! Vi trenger ikke utmelka kaffe! Vi trenger ikke pusse opp hvert annet år! Vi trenger sikkert ikke 20 par sko eller å dusje hver dag heller. Jeg kunne fortsette i det uendelige. Selvfølgelig ville det gå til helvete med økonomien om folk begynte å tenke sånn. Det ville blitt kaos. Stakkars alle svenskene som selger latte i Oslo, som ville miste jobben sin. Ideelt skulle alle hatt jobber hvor de bidro til utvikling og ikke til å fylle kunstige behov. Nå føler jeg meg en smule fristet til å mane til verdensrevolusjon og planøkonomi. Det skal man liksom gjøre på slike dager!

Men som den egoistiske massemorderen jeg er, tror jeg at jeg begynner å avslutte dette innlegget her. Er det ikke lettest å følge flokken og putte på seg skylappene igjen? Det er bursdagen min, og det er på tide å nyte den! Sjekk den deilige kaka broren min har laget til meg:

Det var da tross alt forfedrene mine som kom først til dette ressursrike landet. Det var da besteforeldrene MINE som utviklet velferdsstaten!

Ja, Arif Karim, jeg er tydeligvis en kødd! Nå vil jeg spise kake! Og ikke tro at jeg kommer til å dele med noen...

I stedet for en ode til sola

2010-04-28T19:17:00.004+02:00

For en tid tilbake så hadde jeg så lyst til å skrive en ode til sola og legge den ut her på bloggen. For sola er så fin! Den er så utrolig, utrolig, utrolig nydelig og fin!

Jeg var seriøst pur lykkelig i over én uke. Hva skal man med lykkepiller o.l. i sommerhalvåret, tenkte jeg. Livet smilte til meg. Jeg dro på joggetur, jogga helt til Maridalsvannet, som jeg strengt tatt ikke vet hvor er, men det var det det stod på skiltet, og selv om jeg tror det var langt, så var det bare fint, og jeg nøt det hver eneste gang jeg hev etter pusten og trodde jeg skulle dø. Det gikk ikke engang inn på meg når det kom sånne løpemenn i fancy løpeklær, med skrittellere og ordentlige joggesko, som løp forbi meg. Det var nesten bare koselig da jeg dagen etter skjønte at joggeskoene mine ikke var proffe nok til å løpe så mye på asfalt, og hvert skritt jeg tok egentlig var en lidelse. Verkende hofter, kneledd og ankler er da ikke noe å snakke om når det er sol!

Jeg begynte å sykle til Blindern. Kjente vinden i håret, og på de bare armene, jada, det var litt kaldt, men det var da sol, og da blir man brun og lykkelig! Jeg var uovervinnelig! At kjedet falt av et par ganger gjorde også heller lite.

Men lykken varer ikke evig! Etter litt over en uke klarer ikke kroppen å lage flere endorfiner. Sakte, men sikkert, begynner de små tingene å irritere en igjen.

FADER, jeg har så VANVITTIG lyst til å avmontere naboens sykkelringeklokke! Hadde det ikke vært for den, ville jeg bare kunne dytte sykkelen min pent og ordentlig på plass uten at det engang ville liknet et irritasjonsmoment. MEN HVER J..... DAG henger sykkelen min seg opp i den klokka! Og når jeg skal løsne sykkelen fra klokka, kjører den seg fast i sykkelen på andre sida! Å, det er så koselig når jeg skal trille ut, kanskje mer dra fram, eller rett og slett kjempe løs, sykkelen om morgenen når jeg har det TRAVELT!

Det mest irriterende er at jeg er sikker på at naboen bruker ringeklokka like lite som meg. Sannsynligvis ville hxn ikke merke det om jeg fant frem skrutrekkeren og avmonterte hele dr....!

I dag begynte det å regne. Været har vært nedadgående helt siden lykkerusen min tok slutt. Tro meg: Dere skulle sett ansiktsuttrykket mitt i regnet da jeg nesten drepte både naboens og min egen sykkel i et håpløst forsøk på motvirke naturlovene og få plassert sykkelen min. Dyvåt, kliss, klass, med pinnestive fingre, som ikke var i nærheten av å lystre meg, hele fjeset mitt rennende ned i den ikke-værtilpassede utringninga mi, og følelsen av at snørra tok samme veien. Jeg vurderte veldig seriøst å finne naboen og sende en leiemorder etter han.

Dere skulle sett meg da kjedet falt av i dette været også. Men om dere faktisk hadde hatt anledningen til å bivåne det, ville jeg anbefalt dere å gjøre det på trygg avstand. For jeg tror det er mye mulig at humøret var så elendig at jeg ikke engang hadde trengt en leiemorder for å få et kaldblodig drap begått. Er det forresten mulig å begå et varmblodig drap i et så isende kaldt land som Norge?

The upside med sånt vær er selvfølgelig at lykkerusen vil være enda deiligere når sola vender tilbake! Og med tanke på at det er april, er det nok en ganske god sjanse for at sola vil gjøre det opptil flere ganger de neste månedene!

=D

Gjett hva jeg har spist!

2010-04-25T22:11:00.005+02:00

Nei, feil, jeg har ikke spist blåhval.

Jeg har faktisk nok en gang spist pannekaker med BLÅBÆRSYLTETØY!

Sykkellås

2010-04-11T22:46:00.002+02:00

I kveld kom Tina. Hun tok av seg skoene, satte fra seg hunden og gikk rett inn på kjøkkenet. Der satt vi og snakket en god stund. Ganske lenge faktisk.

Og etter at vi hadde snakket godt og lenge, spør plutselig Tina:
- Hvorfor har du sykkellåsen rundt halsen?
- Jeg må jo nesten bruke´n når jeg har brukt så mye penger på den.
- Tja, det er jo sant. Herregud, jeg tenkte ikke over at du hadde den der før nå. Altså, jeg så det jo. Da jeg kom inn døra, registrerte jeg at den var der. Jeg bare tenkte ikke over det. Der er Oda, og hun har en sykkellås rundt halsen.

Så skiftet vi tema igjen. Snakket en stund. Det vil si: Tina snakket. Jeg lyttet. Etter en stund følte vel Tina at det var en viss skjevhet i samtalen, så hun spurte: "Har det skjedd noe spennende her da?"
- Vel, spennende. Vi har spist reinsdyrfilet med Simens nydelige potetmousse. Jeg har lest Alberte-boka, som forresten handler om Alberte som er "Stivsindet, dum, uvidende og styg. Ja, grim som fandens oldemor. En lille hedning, et asocialt idivid, en håbløs figur!". Jeg har lest altfor lite islandsk. Også har jeg forsøkt å få farge!
- Å ja, det er derfor du er så rød!
- Så det du registrerte da du kom inn døra var: Der er Oda, hun er rød og har en sykkellås rundt halsen?
- Ja.

Vårtegn i Vikingskipet

2010-04-01T12:51:00.001+02:00

Mamma og pappa dro sammen på butikken i dag for å handle inn til påske. Jeg tror de trengte hverandres støtte for å finne veien gjennom hele den lange påskehandlelista og alle de andre menneskene som også skulle handle inn til påsketuren.

Mamma tenkte fort over at det var da fælt mange bleike raringer som skulle kjøpe inn til hyttetur i år. De ble bare flere og flere mens mamma og pappa vasa rundt i butikken. De fylte hele handlevogner med brus og energidrikker og kjøpte hele brett med Mr. Lee. Det tok nok ikke lang tid før mamma og pappa skjønte hva som var på ferde.

Ja, nå er det påske, dere!

At datanerdene inntar vår søte, lille by og levner en eim av tvilsomme lukter i en mils radius rundt vikingskipet, er det sikreste vårtegnet jeg vet om!

TG!

Underlig fenomen!

Broren min jobbet dugnad med å selge energidrikker der et år. De bestilte elektronisk og fikk drikken levert på plassen sin, slik at de slapp å ta seg en spasertur i skipet. Den ene leveringa ble veldig problematisk fordi det ble umulig å finne ut hvor plsseringsnummeret til bestilleren var. De hadde nemlig utelukket at han som satt nærmest energidrikkutsalget i hele skipet, ikke gadd å snu seg rundt for å kjøpe den….

Pappa syntes forsåvidt at disse nerdene ikke kunne være de verste å påskehandle med: "De kjøpte da så lite at det ble nesten ingen kø!"

Mamma rettet han litt: "Å, i kasse borte ved godteriet hadde det køa seg godt opp, du. Men jeg gikk bare bort til såpa, jeg. Der stod det ingen!"

Med det ønsker jeg alle en riktig så god, og gjerne nerdete, påske!

Fossekall, fauskemarmor, samojedhunden, rubankhøvel, påskequiz og den evig manglende konsentrasjonen!

2010-03-29T15:40:00.002+02:00

Nettet mitt er tregt. Spesielt treg er islandskordboka, tregere enn facebook. Da er det vanskelig å holde på konsentrasjonen. Den konsentrasjonen som jeg har brukt timevis å bygge opp.

Først så skulle jeg bare lese litt i Alberte-boka før frokost. Utrolig hvor morsom den plutselig ble når jeg faktisk MÅ gjøre ferdig islandsken. Så skulle jeg bare spise frokost. Steke egg. Også begynte broren min å påskequize meg. Jeg er elendig i quiz! Jeg klarte svarene: Sigrid Undset, Jonas Lie, Martin Luther, Taj-mahal, Pulverheksa og Den stygge andungen. Også alderen til Jo Nesbø (ja, det stod i spm at tallet var rundt)! Jeg klarte også navnet på faren til Eirik Blodøks. Jeg sa Harald, sannsynligheten for at det var rett, var jo ganske stor, sånn siden alle vikingpersoner heter Harald, Håkon, Olav eller Magnus.

Spørsmålet hvor Panama-hatten kommer fra, ble en utrolig spennende affære. Broren min har vært i Mexico, og jeg har vært i Ecuador. I gaidbøkene i Mexico stod det at det var en myte at panamahatten kom fra Panama. De hevdet nemlig at den kom fra Mexico. Ecuadorianerne gikk for samme storyen, med den lille vrien at panamahatten faktisk kom fra Ecuador. Jeg og broren min har selvfølgelig kranglet om dette ever since.

Derfor stod spenningen i taket da jeg fortalte broren min at jeg var ganske sikker på at svaret var enten: Panama, Mexico eller Ecuador. Det bekreftet han. Jeg forsøkte å lese av fjeset hans om han var skuffet over hva fasiten sa. Jeg klarte det ikke, men holdt meg til hva jeg har sagt i ett år nå:

ECUADOR!

Og det var RETT, RETT, RETT!

Mohaha-HA!

Men ellers svarte jeg heller lite rett. Jeg klarte Norges største kommune i flatinnhold etter at broren min hadde gitt meg første bokstaven, nemlig Kautokeino. Og etter de tre første bokstavene satt også norges nasjonalfugl: Fossekallen!

Men visste dere at fylkessteinen i Nordland er fauskemarmor. Eller at Yatzyen ble funnet opp på 50-tallet! Hva lærer man ikke av påskequizer! Jeg vet nå også at rubank er en høvel. Nyttig, meget nyttig! For ikke å snakke om at den polare spisshunden Samojedhunden er oppkalt etter et urfolk fra Sibir.

Etter dette var det islandsken sin tur. Eller først måtte jeg jo lese horoskopet! Vi mobbet at broren min kan få muligheten til å overraske noen i kveld. Det ville jeg tro han godt kan få til når som helst om han vil. Så satt vi der og dissa hvor teit horoskop er, og at det passer nesten på alle alltid. I alle fall til vi leste mitt:
Det er ikke lett å beholde konsentrasjonen når alt går i hundre hele tiden, men sørg for i hvert fall å komme ajour med de viktigste oppgavene. Ta deg helt fri i kveld og slapp helt av!

Det var ikke så ille.

Men skal jeg ha muligheten til å slappe av i kveld, må jeg virkelig en gang for alle få gjort de #%%"# islandskoppgavene. Jeg tror jeg bruker en annen maskin. De sier nettet funker fint på den stasjonære nede!

B D P F ?

2010-03-28T22:29:00.008+02:00

I dag er en av de dagene man våkner og tenker: Yess, jeg slipper å stille klokkene mine om til sommertid fordi jeg ikke har rukket å stille dem om til vintertid ennå!

Likevel, den ene timen klokkene mine har ligget foran virkeligheten, har vært fin å ha. Jeg kommer til å savne den. I natt så forsvant det en time. Også ble det lyst så gruelig tidlig, eller ikke så gruelig sent som det pleier… Det var også trist, altså ikke slik å forstå at jeg ikke liker lys, for det gjør jeg. Jeg elsker at det endelig begynner å bli anstendig lengde på dagene, men det var bare at denne natta var morsom.

Det startet strålende på jenterommet, med absolut, mp3, glitrende, svensk rusbrus, fitness-ball, mac med webcam og en chihuahua ved navn Dolly!

BDPF?

Benekter Du PartyFaktor lissom?

Det går fader ikke an så hardt som vi prøver! Det er glitter i den motbydelige rusbrusen til og med. Ser dere at det glitrer?

Tina har til og med gått til anskaffelse av en chihuahua så vi endelig kan få levd ut fjortizperioden vår i samsvar med vårt hellige idol PARIS HILTON <3>

Ntåååååå <3>

POSE !!! (Ikke sjekk kløfta...)

TRUTMUNN! Tina er deilig!

Me <3>PhotoBooth! Digg effekter :D

Vi er VILLE!!!

Mandig!

(Sjekk tåspisskoene over venstre skulder!)

Tina og ODA!

Jeg vet så innmari hvem som skal ta over for Tina og Bettina:

Tina og ODA!

Vi lagde faktisk flere vlogger (for de som ikke er helt med: Video-blogg)! And believe me, we are funny like hell! Men jeg må ta stilling til hvor sterk selvironien min er, før avgjørelsen om de kan vises for offentligheten, tas! Dessuten er jeg redd de kan komme til å skade imaget mitt og påføre meg varige fjortiz-men, verre enn dette innlegget (det skal vel mye til...).

Tupert hår ;)

My gusjgreen place is turning Pink :D

Wheee! Endelig kan jeg entre rosabloggernes sfære <3

Er´e no´galt, Tina?

Kanskje beltespenner.no vil sponse bloggen min, eller meg? Om jeg går rosa, og fjerner et hvert spor av min gusjegrønne fortid... Spesielt om jeg legger ut kløftebildet over alle kløftebilder, Tina! Men det ville jeg kalle prostitusjon, så jeg står over...

Nei, vi får heller la kastefotballgutta fortsette å sponse oss. Slik som i går. Kastefotballgutter er greia for fjortizer som oss i æljemerkede college-klær! Oj, dette blir internt! Nei, her får det komme en tribute til Mads Aukrust for sponsingen i går kveld. Etter Mads´tilståelse av å følge med på bloggen min, trenger jeg to hender for å telle antall blogglesere! Kuuult azz! Vanvittig bra jeg har begge hendene inntakte da! Han hadde også fått med seg min "hederlige" omtale av han her på bloggen fra tidligere:

En av de jeg faktisk mistenker for å være en smule interessert i hva som skjer i verden, og kanskje til og med vet hva som er forskjellen på storting og regjering, bestemte seg for å skrive en historieoppgave kalt: ”Holocaust og de 6 000 000 løgnene”.

(i sammenheng se: http://udduddudda.blogspot.com/2009/07/storhamar-sitater-hydepunkter-fra-aret.html )

Jeg sier bare: Selvfølgelig fikk de 6 000 000 jødene holocaust.

- De fikk ikke holocaust!

- Hallo, BDHF?

- Hæ?

- Benekter du historiske fakta?

Fader, benekter du Holocaust?

( http://www.youtube.com/watch?v=alHC2Mo_N34&feature=related )

La det være de siste ordene i dette sterkt Tina og Bettina-inspirerte blogginnlegget. Hva er lesernes meninger om fremtidig Tina og Oda-vlogging?

Sneikst!

Den store bibliotekvandringen

2010-03-24T20:47:00.005+01:00

Klokka 14 forlot jeg exphilseminar. Jeg skulle levere alle bøkene jeg hadde lånt i forbindelse med de derre Darwin-exphil-greiene, også skulle jeg låne to bøker, eller rettere: låne en og kopiere noe fra et tidsskrift. Jeg gruet meg litt, og det er jeg sikker på at folk vil le av, for det burde jo gå fort og smertefritt. Men jeg har av erfaring lært at slikt ikke nødvendigvis går fort og smertefritt. Som dere sikkert skjønner, kommer jeg nok en gang til å beskrive et av studiehverdagens store irritasjonsmomenter i den påfølgende teksten. I den anledning vil jeg komme med en advarsel:

Om du er et av de menneskene med sosiale instinkter og medfødt sympati og altså er i stand til å føle med andre mennesker, IKKE les videre. Da kommer du til å kjede eller irritere deg ihjel.

Om du derimot er blant dem som føler skadefryd ved å høre om andres lidelse eller håpløshet, eller rett og slett ønsker å glede deg over at du selv slapp unna den store bibliotekvandringen, for all del: LES!

Noen ganger er det fint å se hva slags lidelse man slapp unna i dag. Irriterte du deg over at du måtte bruke ti minutter på å restarte dataen din, eller 20 for den del, da kan kanskje bibliotekvandringen min sette problemene dine inn i litt større perspektiver!

Men for all del, om du i dag fikk vite at du har uhelbredelig kreft, så antar jeg du synes jeg er den som skal se litt større på det jeg møter av motgang, som i slike sammenhenger virker ganske så ubetydelig. Det er klart, jeg gikk innbitt rundt på Blindern og tenkte på alle de menneskene som i dag mistet familien sin i en bilulykke og hvordan jødene hadde det under krigen, for å skjønne hvor fint det er å få gnagsår av å gå opp og ned mellom øvre og nedre Blindern uten å få utrettet stort!

Så TO THE POINT: Jeg forlot seminarrommet i P.A. Munch klokka 14.00. Jeg skulle bare fikse noe på biblioteket, også skulle jeg gå hjem, pakke og dra hjem til Hamar for påsken. YESS, YESS, YESS!!!!! PÅSKE! FRI! Eller i alle fall tid til å gjøre det jeg skulle ha gjort tidligere… Først skulle jeg bare:

Levere de nevnte bøkene!

Noen småfugler hadde kvitret meg søtt i øret at det kanskje var mulig å levere alle bøkene i Georg Sverdrups hus, og at de likevel ville komme seg tilbake til sine respektive Blindern-bibliotek.

Dama i veiledninga der nede sa at joda, det var tilfellet, men jeg var ansvarlig for bøkene til de var fremme på sine respektive bibliotek. Det kunne gjerne ta litt tid, hørtes det ut til. Og siden flere av bøkene skulle vært levert i går, tenkte jeg det bare var å bite i det skikkelig sure, grønne eplet, og forsøke å sortere hvilke bøker som skulle på hvilke av de tre bibliotekene jeg husket jeg hadde lånt bøker fra. Men før jeg forlot Georg Sverdrups bibliotek tenkte jeg at, praktisk anlagt som alle vet jeg er, skulle gjøre de andre tingene jeg kunne gjøre der.

Først finne Kongens fald. Det er en dansk bok, som vi har blitt anbefalt å lese i påsken, den må vel egentlig leses i påsken om vi skal gjøre som forventet av oss. Med tanke på hvor mange som studerer NOR1300, skjønte jeg at med mindre de hadde mer enn 50 eksemplarer, var sannsynligheten for at de var utlånt, stor! Utrolig nok, stod det at det var et eksemplar i kjelleren. Jeg oppdaget U-etasjen. Et sted som er enda mer skremmende stille enn alle de andre lesesalene på Blindern til sammen. Jeg fant stedet boka skulle stå og mange andre bøker av forfatteren, men selv om jeg tok ut alle de 50 bøkene av hylla to ganger og leste ordentlg på omslaget, fant jeg ikke Kongens Fald. Derfor måtte jeg til Sophus Bugge, for der stod det også overraskende nok, at det skulle finnes et eksemplar til utlån. Men før jeg gjorde det, ville jeg finne tidsskriftet jeg skulle kopiere en artikkel fra. Jeg følte meg kjempeflink da jeg fant tidsskriftet. Selvfølgelig stod alle årgangene fra 20-tallet frem til i dag med unntak én der, det var selvfølgelig 83, og årstallet jeg skulle ha tak i. Jaja, tenkte jeg, siden tidsskriftene ikke kan lånes ut, kommer nok 83 snart tilbake. Jeg kan jo bare returnere tilbake hit etter at jeg har levert alle de andre bøkene og funnet Kongens Fald på Sophus Bugge.

Så jeg gikk til fysikkbygingen, leverte et par bøker der, stakk innom bunnpris for en iskaffe. Jeg trengte koffein for å oppmuntre meg selv til å fortsette letinga. Da jeg var kommet nesten tilbake til start og Sophus Bugge og skulle levere de siste bøkene der, viste det seg selvsagt at jeg hadde glemt å levere en i fysikkbygningen, helt på andre siden av Blindern. Jaja, men den kunne jeg levere når jeg gikk tibake på Georg Sverdrups for tidsskriftet. Først fikk jeg finne Kongens fald. Jeg gikk dit den skulle stå, og episoden fra U-etasjen gjentok seg. Jeg sjekket alle bøkene skrevet av denne Jensen, men selv om det stod at den skulle stå der, gjorde den det ikke :( Nå begynte virkelig irritasjonen å regne ned fra den store, tunge, mørke skyen over hodet mitt. Heldigvis var jeg koselig da jeg spurte bibliotekaren i veiledningsskranken om hjelp. Hun mente de hadde den. I likhet med meg gikk hun igjennom alle Jensens bøker og konstaterte at den likvel ikke var der.

Men så brøt hun med alle mine fordommer og forventninger til bibliotekarer. Jeg er litt redd for bibliotekarer, og har fordommer mot dem, som mot alle andre, men fordommene mot bibliotekarene skjønner jeg ikke hvor kommer fra. For jeg kan ikke huske en eneste bibliotekar jeg har mislikt. Altså det var en som kjeftet på meg og Kjersti en gang vi stod og hviska på biblioteket, og jeg tror det er den generelle oppfatningen av at bibliotekarer er livredd for lyd som skremmer meg, men det er kun en gang en bibliotekar har gitt uttrykk for sånn frykt. Og den samme bibliotekaren var snill mot meg en gang senere. Han lot meg kopiere uten kopikort :) Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg har så skremmende respekt for bibliotekarene. Hun i barneavdelinga på Hamar bibliotek er jo bare verdens søteste. Lurer på om hun jobber der fremdeles. Og mamma ble ikke noe skummel da hun plutselig en dag da jeg var 15, kunne titulere seg selv som universitetsbibliotekar. Kjersti er også bibliotekar, og hun er heller ikke skummel.

Kanskje er disse lydsky menneskene faktisk jevnt over ganske koselige?

Det var i alle fall dette eksemplaret! Da de ikke hadde boka jeg ville ha, foreslo hun at hun kunne ta med boka hjemmefra, så jeg kunne få den i morgen :) Hennes egen personlige? Hvor koselig var ikke det :) :) That made my day! Jeg ble faktisk direkte satt ut, rørt, fortsatt rørt når jeg tenker på det!

Irritasjonen fløy sin vei!

For en stund. Jeg avgjorde der og da at jeg utsetter hjemreise til Hamar og påske til i morgen. Da rekker jeg kanskje å rydde litt opp i leiligheten før jeg forlater den også!

Så da var det bare å returnere til nedre Blindern. Der leverte jeg den siste boka i fysikkbygningen, og om bare tidsskriftet hadde kommet tilbake, hadde jeg virkelig følt at jeg var back on track, men det var det ikke…

1983 var fortsatt den eneste årgangen som manglet i U-etasjen på Georg Sverdrups. Oppe igjen i første forsikret jeg meg i veiledningsskranken om at tidsskrift ikke kunne lånes, og at -83 snart ville være tilbake på plassen sin. Det var tilfellet, men denne bibliotekaren, som også var ganske koselig, foreslo at tidsskriftet kanskje også kunne finnes på biblioteket på Sophus Bugge. Der hadde de faktisk tidsskriftet Edda til utlån! Så flott, tenkte jeg, da kunne jeg jo kanskje også slippe å kopiere! Bibliotekaren skulle bare sjekke for meg at årgangen jeg ville ha, ikke var utlånt. Hun opplyste at det kun var en årgang som var lånt ut, og det kom nok like lite som et sjokk på meg som på dere, det var 1983!

Ja, det er en grunn til at -83 er så populær. Jeg antar at alle andre NOR1300-studentene som velger samme kvalifiseringsoppgave som meg, husker at en artikkel i nettopp den årgangen ble anbefalt i forbindelse med diktet vi skal skrive om.

Uansett: På Sophus Bugge hadde de også lesesaleksemplar som kanskje var ledig, som ikke kunne lånes, som jeg kunne gå og sjekke om var ledig. I did! And it was! Det gledet meg, men frustrasjonen over hvor vanskelig dette skulle være, hadde dratt meg så dypt ned i søla, at gleden ikke var nok til å hoppe ut av den. Jeg var fortsatt ganske langt nede. Jeg tok med meg Edda 1983 til kopirommet, på veien gikk jeg forbi døra og fikk alarmen ment for dem som stjeler bøker, til å gå, og smilte pent til dem bak skranken, satte i kopikortet mitt i maskinen på kopirommet, og det stod at jeg hadde 10 kopier igjen. Så hvor lang var artikkelen. Selvfølgelig var den mer enn 10 sider :( Jeg fant en morsom funksjon på maskina som skulle få to sider til å bli én når de kom ut av maskina; eksperimenterte en stund med den, helt til jeg hadde brukt så mange kopier på eksperimenteringa at jeg uansett ikke ville klare å få kopiert hele artikkelen uten å kjøpe kort.

Så da, dere, måtte jeg ned til Akademika, bokhandelen på Blindern, for å kjøpe kopikort. Jeg kjøpte det, testet at det fungerte der nede, slik som man skal, også gikk jeg opp igjen. Fikk alarmen enda en gang til å pipe og smilte pent til skranken. Satte i kortet, og maskina sa: Defect card! Jeg satte det inn et par ganger til, også hylte jeg banneord VELDIG høyt inni hodet mitt. Så gjett hva, jeg måtte ned til Akademika enda en gang. JIPPI-JA-JEEEE!

Den tredje gangen jeg bar Edda årgang 1983 fra hylla til kopirommet, holdt jeg den med strak arm ut til høyre for meg for ikke å sette igang den pinlige pipinga på det knappenålsstille biblioteket enda en gang. Jeg klarte det, og smilte kjempestort til de lydskye bibliotekarene som sikkert ikke engang skjønte hvorfor jeg bar boka med strak arm og så passe dum ut!

Alle gode ting er tre. Trenger jeg si mer. Jeg fikk kopiert. Og da jeg forlot biblioteket var klokka nesten halv fem. Yessda! Og hva hadde jeg oppnådd på timene jeg hadde surra rundt, en artikkel om et dikt og et håp om en bok som en hyggelig gest fra bibliotekaren. Artikkelen jeg hadde brukt flere timer på å anskaffe, innser jeg egentlig i ettertid ikke var dødsviktig. Den hadde bare vært litt fin å ha, lissom. Men mens jeg pusta og pesa rundt på Blindern og åpna x-antall typisk blindernske unødvendig tunge dører, ble jeg mer og mer oppsatt på å klare hva jeg hadde satt meg fore. Koste hva det koste vil! Realitetssansen forsvant, mens melkesyra boblet rundt i beina mine, jeg så bare målet der, et sted langt foran meg: JEG SKAL HA DEN ARTIKKELEN!

Er det bare meg som klarer å bruke sååå mye tid på så lite? Forfølger sånne irritasjonsmomenter meg i hverdagen, eller er det sånn verden er? Har alle det sånn? Er det noe jeg bare må lære meg å leve med og ikke ta på vei for?

Fader ass, sjekk innom bloggen min igjen om ikke så altfor lenge, kanskje jeg kan overraske dere med enda flere døkjedelige hendelser fra studiehverdagen! Hadde ikke det vært stormende funny?

Barbarene, Darwin, meg, hunden hans og Gud...

2010-03-13T23:53:00.010+01:00

Og tida den bare går og går den. Ingenting å gjøre med det. Nå har jeg én dag igjen før jeg skal levere førsteutkast til exphil, som jeg strengt tatt egentlig skulle ha levert senest på torsdag. Så dette er livet mitt:

Masse bøker med post-it-er og understrekinger, ja, et par selvlagde understrekinger selv om de er lånt på bibliotek. Jeg tilstår det. Kanskje noen fra matematisk-naturvitenskapelig biblioteket leser bloggen min og svartelister meg der. Det hadde vært trist. For der kommer jeg sikkert til å låne mange flere bøker i mitt liv.

Jeg er i ferd med å bli gal:

Utfra dette bildet å dømme er det ingen tvil om at min kjære venn Galton, opphavsmannen til eugenikk-->rasehygiene og Darwins fetter, ville stemplet meg som en loony, og ikke ment at jeg hadde livets rett. Det er egentlig ganske interessant hvor mye rart disse "vitenskapsmennene" klarte å lire av seg. Og Darwin var ikke akkurat like heldig med alle formuleringene sine han heller:

Most savages are utterly indifferent to the sufferings of strangers, or even delight in witnessing them.

Det er fra The descent of man, som jeg etterhvert har begynt å synes er ganske så underholdende lesning. Det sitatet der er hentet fra noe greier om hvordan moralen vår oppstod. Det som skiller menneskene fra dyrene er blant annet vår moral. Vi er i stand til å ha sympati med andre enn de som står oss aller nærmest, vår familie og/eller flokk. Likevel kan vi se at selv innenfor menneskearten er vi på forskjellige moralske "nivåer". "Savagene" har ikke medfølelse med fremmede, de kan til og med nyte å se andre lide, skadefryd! Oss siviliserte mennesker derimot, vi er visst i stand til å føle sympati og moralsk ansvar overfor selv de som er helt annerledes enn oss og vi aldri har møtt før. Vi bryr oss om hele artens beste, ikke bare våre aller nærmeste!

Så hvordan kan det ha seg at det ikke var lenger siden man syntes det var greit å behandle svarte slaver i USA dårlig?

Joda, i følge Darwin, så var det altså ikke lenger siden vi avanserte til å ha medfølelse for de svarte. De svarte var jo også maksimalt forskjellig fra oss, så det var de vi sist ville føle var av våre egne og føle sympati for.

Det gjør vi nå. Å, vi er så snille, og aldri rasistiske, og bryr oss om alle de stakkars, fattige barna i Afrika. Ja, det er klart det er viktigere å kjøpe diger flatskjerm og klær med anstendige merker enn å bedrive u-hjelp. Vi har faktisk kommet så langt i utviklingen at vi har begynt å ha sympati for dyr.

Jeg vil i denne anledning trekke frem Tina, som et glimrende eksempel på et menneske som virkelig har kommet langt i evolusjonen! Og alle andre venninner som har forsøkt seg som vegetarianere eller veganere! Jeg innser nå at jeg henger etter i utviklingen. Jeg spiser kjøtt! Jeg er moralsk, kulturelt og evolusjonelt et menneske som har havna i bakevja.

Jeg må bare informere at jeg i exphil-oppgava forsøker å omgås dette temaet på en litt mer forsiktig, varsom og korrekt måte. Ikke minst med mindre ironi!

Nei, Darwin og jeg:

Vi har blitt skikkelig kompiser by now. Spesielt koser vi oss begge med Darwins forsøk på å forklare hvordan menneskets evne til å oppfatte at den kristne guden finnes, har utviklet seg fra dyrenes evner. Dette børe dere glede dere til å høre:

The tendency in savages to imagine that natural objects and agencies are animated by spiritual or living essences, is perhaps illustrated by a little fact which I once noticed: my dog, a full-grown and very sensible animal, was lying on the lawn during a hot and still day; but at a little distance a slight breeze occasionally moved an open parasol, which would have been wholly disregarded by the dog, had any one stood near it. As it was, every time that the parasol slightly moved, the dog growled fiercely and barked. He must, I think, have reasoned to himself in a rapid and unconscious manner, that movement without any apparent cause indicated the presence of some strange living agent, and that no stranger had a right to be on his territory.

Om dere skjønner dette på samme måten som meg, noe dere sikkert ikke gjør fordi hjernen min er utslitt og tenker i litt rare baner, egentlig brytes både logikk og baner, så vi snakker altså her om BANEBRYTENDE TENKNING! Så tror jeg at Darwin her forsøker å si at selv dyr, i alle fall Darwins egen velutviklede hund, er i stand til å resonnere seg frem til at en underlig virkende kraft uten noen tilsynelatende, synlig årsak, er tilstede… This is very spooky! Denne evnen har barbarene/savagene utviklet til å tro på at naturlige objekter er gitt liv til av åndelige krefter. Og da stiger vi sakte opp fra hundens åndelige nivå til noe som nærmer oss vårt eget. For vi skjønner så klart, så velutviklede våre åndelige evner er, at det står en skapende, kristen gud bak alt!

Merker at dette er litt trøttete og surr. Unnskyld om jeg tillegger Darwin noe han absolutt ikke har ment eller sagt. Men den karen sa/skrev mye rart! Det er klart! Og dette er langt utenfor alt hva exphilen min skal handle om.

Det er det som er problemet når sånne oppgaver begynner å bli interessante, da bruker man mye mer tid enn nødvendig på å lese om relaterte temaer.

Kanskje jeg skal sove snart. Så jeg er i stand til å tenke klart når jeg skal ferdigstille greiene i morgen… Men det er så vanskelig å tenke klart, det er så mye å ta hensyn til… Dakkars meg!

Men jeg har gjort noe annet enn å kose meg med Darwin i det siste. Jeg har dessuten brettet alle disse melkekartongene :D

Ja, vi begynte å stable i høyden!

Også spiste jeg kjempeherlig middag med pappa og Simen i kveld! Det var på Südøst. Jeg har tenkt mye på det navnet. Og Grünerløkka. De to underligste plasseringene av tøddel-u-er i verden!

;)

FRA BOLLER TIL BURRITOS

2010-03-01T17:36:00.002+01:00

For litt siden, sånn ca 10 minutter, åpnet jeg igjen Fra boller til burritos-boka, den vi fikk i niende klasse, dere! Anledningen var at jeg skulle lage brun saus. Jeg hadde sett at i glasskapet, med lys inni og som sånn forøvrig er veldig fint, at Aurora hadde satt Fra boller til burritos. Jeg har aldri, siden 9.-klasse, engang tenkt på å åpne den (altså boka, ikke det herlige glasskapet), men så kom jeg på den. Jeg husket at den hadde masse tradisjonelle, kjedelige oppskrifter, og at den sikkert derfor hadde noe om brun saus!

Ehh..skeptisk...

Først av alt må jeg si at boka inneholdt langt mer enn jeg husket. Jeg trodde det var forklaring på hvordan man laget 10 kjedelige norske tradisjonsretter, men det stod mer! Jeg fikk faktisk så mye vann i munnen at jeg nesten begynte å sikle. Vel, det har nok mer å gjøre med at jeg er dødlig sulten (neivel da, det var en overdrivelse, men jeg burde spise snart, selv om jeg ikke er i ferd med å dø av sult).

Jeg nevner i fleng: Ratatouille, moussaka, pitabrød, lammefrikassé, helstekt kalkunbryst med eplesaus, potetsalat med urter og kapers, fransk løksuppe, ASPARGESSUPPE, appelsinfromasj, iskrem, sjokolademousse og bærsorbé. Og ja, de hadde skrevet sorbé, grønnsaksuppe og bearnés korrekt. Det overrasket meg! Sorbé kan også skrives sorbet, og bearnés bearnaise. Ante ikke vi hadde flere muligheter her. Men bare så dere vet det, det heter CAPPUCCINO i følge norske ordbøker, verken capuchino, cappuchino, capucino eller cappucino… Men det er det sikkert ingen som har skrevet feil i sine kaffe bar menyer.

Men jo, det var jo først og fremst utvalget i retter som overrasket meg positivt. Spesielt hørtes aspargessuppe godt ut! Asparges er en genial oppfinnelse, så jeg leste oppskrifta. Man skulle ha en boks med asparges. Og vet dere hva? Det har jeg. En hermetisk boks med asparges.

Det dumme er at jeg ikke har noen boksåpner… Da jeg kjøpte boksen, trodde jeg at jeg kunne klare å åpne den med lommekniven min. For den har jo så masse sånne morsomme, praktiske funksjoner, så jeg tenkte: Den må da ha en boksåpnerfunksjon!

Men nei, det hadde den ikke. Så, ja, jeg har en boks asparges i skapet, og det har jeg hatt en stund, og kommer sannsynligvis til å ha enda litt til, i alle fall til jeg blir så full av tiltak at jeg går til innkjøp av en boksåpner…

Videre trengte man aspargeslake for å lage suppa. Er det noen som vet hva det er? Jeg aner ikke. Jeg skjønner det vil bli vanskelig å få noe utbytte av boka når jeg ikke skjønner hva det står i den. Man trenger nemlig også buljong… Hva er egentlig det, og hvordan bruker man de?. Altså jeg har sett buljongpakker, men har liksom ikke skjønt hva det er. For å toppe kransekaka av vanskelige begreper trengtes det kruspersille. Jeg tror persille er grønt…

Litt trist fordi jeg ikke skjønte hvordan man laget aspargessuppe, fant jeg den brune sausen, men der var mamma så uenig med boka at jeg heller holdt meg til det jeg tror hun fortalte meg. Vet dere? Det funka! Det ble en veldig, veldig god brun saus, med veldig, veldig gode kjøttkaker, stekt av bestemor og broren min, av elg skutt av bestefar! Nesten så det fikk preg av å være en familiemiddag :)

Apropos familiemiddag, jeg tror jeg vet hva familiemiddagene kommer til å bestå av når generasjonen min får barn, som det forsåvidt ser ut til at enkelte av min generasjon alt har fått. Jeg er ganske så sikker på at det kommer til å gå mye i Fra boller til burritos-middager. Så jeg håper virkelig den er gjennomtenkt sånn ernæringsmessig sett, hvis ikke, kommer det til å gå dårlig med neste generasjon… Det er bra boka ser ut til å ta rettskrivning seriøst i alle fall :D

Om jeg får sånn egen familie en gang, vil det nok bli mye aspargessuppe! Før den tid skal jeg nok ha rukket å kjøpe en boksåpner ;) Dessuten har jeg oppdaget at det er en ordliste bak i boka! Det aller beste med boka er altså at den ser ut til å ta utgangspunkt i at vi er dumme som brød; i tillegg til at de har forklart hva buljong er, står også ordet ingrediens utførlig forklart:

Ingrediens: Den enkelte bestanddel som inngår i en matoppskrift :D

Lala-la

2010-02-23T23:13:00.009+01:00

Lala-la, jeg har ikke tid til å blogge. Men lyst. Veldig lyst til å blogge bikbokete om all æljen og det andre stuffet jeg har med meg hjem fra London. Det har jeg tenkt til å gjøre også, senere en gang, men nå har jeg ikke tid. Jeg har merket at jeg har en tendens til aldri å få blogget om det jeg lover å blogge om på bloggen min. Statistikken taler mot mitt håp om et hysterisk æljeinnlegg om London. Uansett har jeg blitt så flink til å blogge regelmessig at jeg tenkte jeg skulle glede dere tre-fire som stikker innom bloggen min, med noe. Hvor gledelig det er, vet jeg ikke... Men selv synes jeg at jeg alltid ender opp med fine notater i exphil-timene:

Dette er fra da vi hadde om Hume.

Det står David Hume øverst (Og ja, jeg skriver alltid speilvendt, det har ikke noe med PhotoBooth å gjøre). Exphil får stadig frem nye sider ved meg. Ikke bare har jeg blitt kunstnerisk, men i dag skjønte jeg at det var mulig å sovne under en forelesning. Vi hadde om Kant. Og han har jeg ingen notater om.

Altså exphil er interessant. Det er bare at det er så... så søvndyssende. Og om man ikke sovner, men faktisk tar stilling til det vi skal lære, blir man bare gal. Og jeg har ikke lyst til å bli (mer) gal.

Snart skal jeg vurdere om det er mulig å avgjøre om en handling er moralsk eller umoralsk innen rammen av Darwins evolusjonsteori med utgangspunkt i Humes skille mellom er og bør.

Da blir jeg nok gal...

Den tid, den sorg, eller den glede.

Glede fordi de gale har det godt...

Er det ikke det de sier? Nei, det her ble det mest surrete blogginnlegget i historien. Håper dere tilgir meg det når jeg skriver det hysteriske æljeinnlegget om London

- Etter at jeg har analysert Gengangere på nynorsk, vært på jobbintervju, bestemt kasus, kjønn og tall på x-antall islandske substantiv og vurdert om det er mulig å avgjøre om en handling er moralsk eller umoralsk innen...

...

Livet er kjedelig

2010-02-14T23:38:00.006+01:00

I går vasket jeg opp og ryddet på kjøkkenet:

Dette bildet er fra i dag :(

Den Perfekte Søknad

2010-02-11T01:18:00.003+01:00

Slik gikk det da jeg skulle sette meg ned og søke om sommerjobb i natt:

SØKNAD OM SOMMERJOBB

Jeg søker med dette om stillingen som medarbeider i… utlyst i….

Jeg er ei jente på 20 år fra Hamar som studerer i Oslo og godt kunne tenke meg å jobbe her i sommer. Hovedsaklig ønsker jeg det fordi det er mange flere utlyste stillinger her, og derfor ikke så innmari slit å finne noe å søke på. Jeg ville synes det var fantastisk å jobbe som…. fordi jeg rett og slett trenger penger. Jeg er desperat! Og hva er vel bedre motivasjon enn desperasjon?

Jeg er altså maksimalt motivert og veldig serviceinnstilt. Ja, jeg skal gjøre det jeg får beskjed om så godt jeg klarer, og jeg skal forsøke å smile til kundene, i alle fall la være å fornærme dem.

Jeg er bånn ærlig, som dere sikkert har skjønt. Og jeg vil derfor gjøre som jeg sier og ikke lure dere på noen som helst måte. Jeg er heller ikke redd for å ta i et tak. Faktisk har jeg masse muskler, nesten sixpack! Og vil gjøre en helhjertes innsats.

Dessverre har jeg ingen relevant arbeidserfaring, faktisk nesten ingen i det hele tatt. Jeg har pakket kjøtt på et slakteri og skrevet om engasjert ungdom i en lokalavis. Dessuten har jeg vært stallhjelp, ukentlig vaskehjelp og passet på barn.

Men jeg lærer fort (i alle fall teori, når det kommer til praktiske oppgaver derimot…) og er innstilt på å jobbe hardt.

På videregående gikk jeg medier og kommunikasjon, og jeg er derfor veldig flink til å kommunisere og mediere. Jeg var også utvekslingselev i Kina et år. Der ble jeg internasjonal og fikk et helt nytt syn på livet. Jeg fikk større perspektiver, og jeg skjønte at Norge var et lite mongoland som ingen andre enn meg bryr seg om.

Nå studerer jeg nordisk språk, og kan derfor ramse opp mange morsomme kasusbøyinger av norrøne substantiver (maðr-mann-manni-mannz-menn-menn-mǫnnum-manna). Det kan jeg også på islandsk (maður-mann-manni-manns-menn-menn-mönnum-manna).

Jeg er overhodet ikke strukturert, men kommer likevel en gang i blant tidsnok til ting. Jeg arbeider godt under press (faktisk er det kun under knallhardt press jeg klarer å jobbe godt).

Så hvorfor ikke kontakte meg? Jeg stiller med glede opp til et pinlig jobbintervju så dere kan mobbe de gode karakterene mine. Men dere kan bare glemme å få referansepersoner. For jeg har ennå ikke klart å komme på ett eneste menneske som dere ville synes det var relevant å snakke med, som vil uttale seg positivt om meg og de egenskapene jeg helst skulle hatt for å fungere i stillingen jeg søker (hva faen var det igjen?).

Mvh

Oda Xxxxx Xxxxx

(Ja, navnet er sensurert slik at dette ikke er det første en potensiell arbeidsgiver får opp når hxn googler navnet mitt. Og om en potensiell arbeidsgiver likevel finner det, så må jeg unnskylde meg og si at dette selvfølgelig bare er en spøk og et bevis på at jeg er et menneske med godt humør og god humor.)

Dachs

2010-02-08T20:49:00.001+01:00

No words needed.

Stå opp-strategier

2010-02-06T01:42:00.003+01:00

Det som her følger, er et forsøk på en hjelp til mine medmennesker. Det skal være nyttig, og jeg antar at det derfor sannsynligvis ikke er særlig morsomt. For å lese noe morsomt og bli underholdt, scroll ned til neste innlegg ;)

Jeg tenkte jeg skulle forsøke å gjøre hverdagen enklere for noen og enhver. Hva er det verste og mest problematiske i hverdagen? Jo, jeg tror det er flere enn meg som oppfatter oppvåkningsprosessen som særlig vanskelig. Ikke bare vanskelig, men også vondt og jævlig!

Jeg skjønner det om noen setter spørsmålstegn ved min troverdighet i dette henseendet, for jeg er smertelig klar over at jeg ikke regnes som en ener innen oppvåkning og stå opping. Men jeg har da gjennom mange smertefulle år med altfor stor hang til morgensoving, utviklet en del strategier for hvordan jeg skal få til disse tingene på en mest mulig smertefri måte.

Jeg har ett egg, og du har ett egg. Vi bytter egg. Jeg har fortsatt ett egg og du har fortsatt ett egg. Jeg har én idé og du er én idé. Vi bytter ideer og ender opp med to ideer hver. Altså: Jeg vet kanskje ikke mye om hvordan man mest mulig effektivt skal stå opp, men om jeg deler mine erfaringer, og spesielt om du gidder å dele dine, vil vi alle bli rikere!

Jeg har ikke tenkt til å si mange ord om kvelden i forveien. Det er vanligvis et hett tips å legge seg tidlig, helst slik at man får 8 timer med søvn. Det er veldig ofte ikke gjennomførbart. Enten er man ikke trøtt, eller så har man noe man burde gjøre.

Dette noe burde gjøres om kvelden, ikke lur deg selv til å tro at du vil klare å våkne en time tidligere enn ellers planlagt, for å for eksempel lese en laaaang svensk novelle, som det uansett ville ta mer enn en time å lese anyway…

I noen få tilfeller kan arbeid likevel utsettes til morgenen, kanskje vil jeg til og med si at det er lurt. Et eksempel på et slikt tilfelle er om man tilfeldigvis skal ha forberedt seg til en time hvor man kan bli plukket ut til å oversette norrøne tekster, gjøre grammatiske analyser av de helst oversatte tekstene og fortelle hvilke kasus ordene står i, foran hele klassa. Det er døpinlig å ikke kunne svare for seg i slike situasjoner. Og tro meg, når man våkner og vet at man kan bli utsatt for dét om få timer, da er man våken på sekunder!

Så derav følger Odas stå opp-tips 1: Ha noe du må gjøre før du drar på skolen/evt. jobb/evt. annet. Noe som får skikkelig skrekkelige konsekvenser om du ikke får gjort!

Det neste tipset er nok ikke nytt for noen: Vekkeklokke eller annen form for alarm. Selvfølgelig er ikke det en spesielt koselig måte å våkne på, ville jo vært koseligere å våkne i sitt eget tempo til lyden av fuglesang, eller noe i den duren. Men slik er ikke verden: Face reality and wake up, guys!

Dessverre er det ikke slik at man nødvendigvis våkner av en alarm. Ganske så fort lærer man det å skru av vekkeklokka så godt at man helt fint kan gjøre det i søvne.

Da hjelper vekkeklokka/alarmen fint lite…

Her har jeg utviklet et lite triks:

Odas stå opp-tips 2: Sett vekkeklokka på andre siden av rommet.

Selvfølgelig finnes de som går i søvne, men jeg er heldigvis ikke blant dem. Ennå…

Har man eksamen, eller noe annet som kan gjøre at du dør om du ikke klarer å stå opp, kan man legge vekkeklokka i en skuff, eller sekk, eller rett og slett pakke den inn, så det krever litt hjerneaktivitet for å få den ut. Dét er du god om du gjør i søvne! NB! Pass bare på at det du gjemmer vekkeklokka inni, ikke er lydtett… Kan få alvorlige konsekvenser om man glemmer å sjekke dette på forhånd!

Slike små triks man lager seg, sånne tips som funker råflott de første fem gangene man bruker dem, har en tendens til etterhvert å miste sin glans, styrke og genialitet. Hvor ofte har jeg ikke bare gått over gulvet, skrudd av den helvetes pipemaskinen, for så bare å gå tilbake dit jeg kom fra og slukne?

Det må jeg innrømme å ha gjort mer enn én gang…

Derfor mitt nyeste triks:

Odas stå opp-tips 3: I det du danser lett over gulvet, og lykkelig hilser den nye dagen velkommen, ta og skru på lyset og radioen før du returnerer til sengen.

Med radio og lys våkner jeg alltids sånn litt etter litt. Jeg har i alle fall ikke blitt immun mot denne metoden, yet.

Jeg har vurdert om en radiovekkeklokkesak kan gjøre samme nytten…

Vel, da er det den neste, og kanskje hardeste, utfordringen som står for tur. Motivere seg selv for å forlate senga. Gjengangertipset her, er å tenke på alt det positive som skal gjøres i løpet av dagen. Det er i alle fall veldig greit å fortrenge de hardere delene. For meg er ikke dette motivasjon nok, langt i fra!

Det eneste som kan lure meg ut av senga, er tanken på at jeg skal tilbake dit :p

Ergo:

Odas stå opp-tips 4: Si til deg selv at du går på badet, pusser tennene dine, lager KAFFE, plukker opp avisa utenfor døra, evt. tar med deg noe mer relevant lesestoff, gjerne studierelatert, og returnerer nok en gang til senga.

Der nyter du den varme dyna, leser og kanskje viktigst: Drikker kaffen din.

Odas stå opp-tips 5: Drikk kaffe, gjerne sukra, da får du energi til å stå opp og takle dagen.

Du kan ikke få for mye energi, men du kan få for mye Möllers Tran! Ikke forsøk deg på en vane med å starte dagen med tran. Da er jeg ganske sikker på at du aldri i verden vil våge å stå opp!

Kanskje var jeg ikke helt ernæringsmessig korrekt på den siste delen. Men disse stå opp-strategiene fungerer fremdeles på meg. Kanskje for deg også? Har du noen andre, del dem gjerne med meg, jeg trenger dem!

Indianersminke

2010-02-04T22:36:00.003+01:00

Tina og Oda i telefon:

T: Bil, sex, sex, bil, hest, sex, særskriving, bil, sex….

O: Oj, jeg tror jeg har gjort noe dumt, jeg…

T: Å?

O: Ehh… Jeg har lagd indianersminke på meg selv med Auroras Tipp-Ex. Det var kanskje litt dumt…

T: Å?

O: Ja, tenk om den skader huden min, tenk om jeg ikke får den vekk

- og må gå med den på forelesning i morgen!

T: Gjør det noe da? Da ser det kanskje ut som du har et liv?

O: Eee, ja, ikkesant? Man har veldig liv fordi man ikke har noe bedre å gjøre enn å male seg selv i fjeset med en Tipp-Ex.

T: De vet jo ikke at du gjorde det selv...

O: Nei, ikke sant, for jeg var ute og festa hele natta på de kuleste stedene med de villeste folka, også møtte jeg fem råkjekke gutter som ville ha gruppesex med meg, og ble med hjem til dem. Og de var noe for seg selv, kan du tro! Holy jeez hvor deilige! Han ene var en japansk molekylærbiolog med den rumpa(!), den andre var en undertøysmodell fra Kongo, den tredje var en colombiansk filosof som livnærte seg som narkosmugler og den fjerde og den femte var to enegga tvillinger fra Jamaica som begge var i Oslo for å underholde de norske t-banetakerne med no´ skikkelig reggae.

Disse døkjekke guttene hadde den felles fetisjen at de tente på indianer og cowboy-leker. I mangel av noe bedre, sminket vi oss som indianere med Tipp-Exen til den japanske molekylærbiologen. Så hoppa vi rundt som indianere og cowboyer til vi segnet om i de tidlige morgentimene.

Selvfølgelig våknet jeg akkurat tidsnok til å klare å komme løpende inn til forelesninga om senromantikken fem minutter for sent, men ikke tidsnok til i tillegg til å prestere det, få vasket av indianersminken.

Det er nok det alle kommer til å tenke er grunnen til at jeg har ansiktet fullt av Tipp-Ex. Jada, helt sikkert.

- Fritt etter hukommelsen -

KLESSTATIV...

2010-02-02T12:20:00.003+01:00

...er en oppskrytt og unødvendig luksus!

Primærshoppinga

2010-01-31T14:06:00.003+01:00

Jeg vil ikke ta oppvasken, vil ikke, vil ikke, absolutt vil IKKE! Å, dere aner ikke hvor skremmende digert tårnet på oppvaskbenken er, dere! Hadde dere visst det, ville dere helt klart skjønt hvorfor jeg plutselig følte meg så helsikes inspirert til å blogge.

Temaet som jeg vil si noen følelsesladde ord om denne gangen, er inspirert av Idas blogg www.michida.blogg.no . Det er vel ikke første gangen jeg har latt meg inspirere fra den kanten. Denne gangen er det fordi jeg faktisk er hjertens enig med min forhenværende klassekamerat. Hun skriver nemlig om shopping. Og det ser ut til at, spesielt når det kommer til shopping av sko, er våre følelser like sterke. Vi snakker da selvsagt om følelser med et kraftig negativt fortegn, i begges tilfeller. Nå skriver Ida ganske generelt om shopping, flere former for shopping, men jeg velger å fokusere på den shoppinggrenen som vi faktisk er litt uenige om.

Altså ikke sko. I skrivende stund er jeg for sliten og trøtt til å begi meg ut på lange utgreininger om mitt forhold til skoshopping, jeg er redd de sterke følelsene vil kunne drive et så utslitt og svakt menneske som meg til å hoppe ut av vinduet. Så det får vi ta en gang jeg føler at psyken er litt sterkere.

Det jeg derimot har veldig lyst til å dele med dere, mine kjære blogglesere (mer presist: min kjære Tina), er mitt forhold til matshopping.

Mange glemmer ofte denne shoppinggrena når de snakker om shopping. Og det til tross for at det uten tvil må være den viktigste. Vi snakker PRIMÆRSHOPPINGA her, altså. Dette er den shoppinga de fleste først får kjennskap til. Allerede før man kan gå, har foreldrene dratt en med ut for å kjøpe melk og brød. Og med det samme man har tatt beina fatt, lærer man at sjokoladen vanligvis er plassert ved kassene. Ikke altfor langt unna tegneseriebladene. Hvis man ikke klager over at man synes butikkrunden tar for mye tid, er sjansen ganske stor for at man får overtalt foreldrene til å kjøpe med Wendy og en sjokolade om man smiler pent :) I alle fall enten Wendy eller sjokolade...

Det mer utspekulerte knepet er å putte Wendy-bladet og kjekspakka i vogna når foreldrene ser en annen vei. Oppdager de det ikke før kassa, er sannsynligheten for at de betaler uten et ord, ganske så stor.

Når så alt er betalt, må man lære seg å være nyttig. En viktig del av enhver barneoppdragelse er å lære barna å putte ting i poser. Det harde og solide skal nederst, og salaten skal ikke under juicen, for da blir den skvist.

Etter dette første møtet med matshoppingen, hadde jeg flere år uten altfor mye kontakt med matbutikker. Jeg tror det hadde en sammenheng med at jeg var ganmel nok til å være alene hjemme, og at jeg var blitt ganske lei av alltid å glemme en av reglene for hvordan posene skulle pakkes.

For ett år siden fikk Tina meg med inn i en matbutikk igjen. Hun skulle kjøpe masse, så jeg fikk med meg litt mer enn bare sjokoladen ved kassa, som ellers alltid hadde vært hva jeg hadde fokusert på når jeg stakk innom rimi. Så mye rart de hadde. Det var jo nesten litt fascinerende. At man har så mye å velge mellom! "Tina, hva er det her? Og hva er dette?" Så mye unødvendig dilldall man kunne finne i hyllene når man hadde tid til å se etter. Jeg var virkelig fascinert, og det slo meg at alle andre i butikken sannsynligvis syntes det så ut som om jeg nettopp hadde falt ned fra månen. Tina påpekte det også.

Virkelig forvirra ble jeg først da jeg oppdaget at Wendy hadde endret sveisen sin betraktlig.

Det siste halvåret har jeg stadig frekventert matbutikker. Det har jo den logiske forklaringen at jeg bor alene, eller sammen med Aurora da, i Oslo. Underlig nok ser det fortsatt ut som om jeg nettopp har falt ned fra månen hver gang jeg er i en matbutikk. Det er ikke så lett.

Da tenker jeg ikke først og fremst på den praktiske delen av besøket. Det klarer jeg å håndtere ganske greit. Jeg husker at på Rimi og Meny kommer vekslepengene ut av en maskin, en såkalt CashGuard, mens jeg må gi betjeningen på Ica pengene i hånda, sånn fordi Ica er håpløst gammeldags. Brødskjæremaskinen er også en fin oppfinnelse som jeg klarer å bruke, faktisk uten å få kuttet av meg fingrene (bank i bordet). Jeg vet at mamma ser på slike brødskjæremaskiner som symbolet på menneskhetens forfall. Dagens ungdom klarer ikke, eventuelt gidder ikke, å skjære seg brød. Det er toppen av latskap og/eller inkompetanse.

Jammen hvorfor skal jeg måtte dra fram brødkniv og skjærefjøl hver gang jeg skal skjære brød? Hvorfor skal jeg bruke mer tid enn nødvendig på brødskjæring, spesielt når det ikke finnes en sjans´ i havet for at jeg skal klare å skjære så fine, rette brødskiver som maskina? Det tviler jeg på at mamma klarer også.

Uansett, det er altså ikke det praktiske aspektet ved handlinga som er vanskelig. Det er mer det kognitive.

Det er ikke så problematisk, vanligvis, det heller. Jeg liker å gå i matbutikker. Det er fint å se på alt man faktisk kan kjøpe seg, om man vil og altså er villig til å prioritere det fremfor andre ting. Men selv om jeg liker det, er jeg altså ikke så god på det kognitive aspektet ved shoppinga. Det er vel nettopp det at det er så mange valgmuligheter, som er problemet. Jeg har jo tidligere blogget om Vinglepetter. Der har du meg fortsatt. De minste valg kan bli enorme. Jeg kan stå å glane på grønnsak(s)blandingene i fem minutter uten å klare å bestemme meg for hvilken jeg vil ha. Det skal ikke være lett! Sist jeg blogget om dette problemet, skulle jeg kjøpe sjokolade. Men etter 10-15 minutter inne i butikken måtte jeg bare gi tapt og gå uten å ha gjort mitt valg.

Dette har gjentatt seg, flere ganger. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilket merke det skal være på grønnsaksblandinga, så jeg har gitt opp middagen (neida, det skjer ikke såå ofte, ingen grunn til bekymring).

Noe som også kan virke negativt inn på min ShoppingAbility, er sult eller tørst. Jeg oppdaget fort at å gå sulten på butikken, får håpløse konsekvenser. Man kommer ut igjen med altfor mye godt. Så mye at man ikke har sjans til å få spist det før det går ut på dato. Så jeg har lært: Hold deg unna butikken når du er sulten, Oda!

I dag fikk jeg en ny erkjennelse. Ikke gå på butikken etter trening, med mindre du har helt innpå en bøtte vann på vei fra treninga til butikken. Jeg skulle kjøpe brød og noe å spise. Det ble plutselig veldig vanskelig! Jeg gikk jo rundt der og så ut som om jeg nettopp hadde falt ned fra månen en god stund.

Da jeg kom ut igjen, hadde jeg kjøpt en melk og en PepsiMax. Altså, det kunne jeg overlevd. PepsiMax er jo ikke direkte sunt, men jeg hadde nok ikke dødd umiddlebart, eller etset bort tennene av en flaske. Det var dumt å kjøpe den, men det som virkelig gjorde det håpløst, var at tørsten hadde overskygget alt annet. Vi snakker at all rasjonalitet hadde blitt jaget vekk av mine instinkter, av mitt drikkebgjær! Jeg hadde ikke klart å tenke så langt at det var mulig å kjøpe et brød i tillegg til melka og Pepsien. Hvor korttenkt kan man bli?

Jeg har hørt at et kjennetegn på høy IQ er god ShoppingAbility.

Konklusjon: Jeg er dum!

Dette ble ikke postet rett etter at det ble skrevet, så jeg kan godt fortelle at jeg var ganske sulten dagen etter. Jeg måtte av nødvendighet bryte med prinsippet om ikke å gå i butikken når man er sulten. Jeg kunne jo ikke bare sitte stille å sulte ihjel heller? Jeg lærer stadig, og klarte faktisk å begrense meg :)

Fordi man legger ut bilder på bloggen sin, og fordi teksten nødvendigvis blir mye lettere og morsommere å lese når man gjør det, kommer her en illustrasjon av en sulten Oda som drikker Pepsien sin:

Se, nå er det ingenting igjen!

Råkjekk, blåsvart sydhavskonge

2010-01-21T01:18:00.002+01:00

Forsettet mitt om å se det positive i alt og alle og ikke lenger ha fordommer mot mennesker jeg møter, fikk en uventet tidlig kræsjlanding. Det er bare noen få dager siden jeg forstod at det er dumt å dømme folk bare fordi de sier je og itte og er interessert i biler. Er man overbevist om at alle som sier je og itte, alle som bruker brunkrem, alle som kjøper klær på bikbok, alle som er bilintresserte, alle som driver med scrapbooking, alle som er kristne, alle som er medlem av statskirka uten å være kristne, alle som har fikse ideer om at de hele tiden skal være politisk korrekte og ikke spise kjøtt, alle som stemmer FrP, alle som har unormalt mye skrivefeil, alle som er pliktoppfyllende og leser før forelesningene, alle som er for tiltaksløse, alle som STRYKER olabuksene sine, alle som sier jeans, alle som hører på mp3, alle som snuser, alle som går med Lacoste-skjorter, alle som synes det er tøft med ullsokker og joggebukse og generelt alle som eksisterer i denne verden ikke er verdt å bli kjent med, så vil man gå glipp av ganske mange interessante mennesker, for ikke å snakke om bli en veldig ensom person. Derfor hadde jeg tenkt til å begynne å gi mennesker jeg umiddelbart ikke trodde jeg hadde noe felles med, en sjanse. Jeg skulle lete etter deres fine sider og finne dem! For det skal jo innrømmes at jeg merker jeg er litt for skeptisk til menneskene rundt meg, og at jeg mer enn en gang har fått en og annen fordom på det mest brutale vis avkreftet.

Så dette hørtes flott ut. Dere aner ikke hvor hardt jeg hadde tenkt til å gå inn for dette, men så…

Så hopper jeg av 20-bussen, ved Lilleborg kirke, eller egentlig hopper jeg ikke, jeg tar faktisk bare et skritt ut av døra på bussen, sånn som jeg pleier. Helt i min egen verden, med nesa pekende strakeste veien rett hjem. Men så hører jeg, fra rett utenfor min egen boble: "Excuse me…"

Og der står det en høy, råkjekk, nesten blåsvart neger. Eller ikke neger, for det heter visst ikke neger lenger. Noen som har et annet passende ord? I mangel av noe bedre kan jeg jo for eksempel bruke ordet sydhavskonge. Gir ikke det de samme assosiasjonene? Så der stod jeg, på bussholdeplassen, og lurte på om denne usedvanlig kjekke sydhavskongen snakket til meg. Jeg ser forundret på han, ser om han prøver å si noe mer mens jeg begynner å gå. Han kommer etter meg. Sier hei og hå, eller han sier ikke det da, for han snakket engelsk, men han tar kontakt, og han forteller meg at han finner meg attraktiv, at jeg er vakker!

JEG ER VAKKER!!!

Alle som kjenner meg skjønner at jeg på dette tidspunktet så ut som jeg hadde sett et spøkelse på høylys dag og fått enda flere a-er enn jeg fikk til jul, på en gang. Sjokk og en viss opprømthet holdt på å rive meg overende. Hva i helsike var det her?

For å beskrive sydhavskongen enda mer inngående, kan jeg fortelle at han var ung, men litt eldre enn meg, han var pent og ordentlig kledd og han hadde en bling-bling som glinset i den ene øreflippen. Han var så utseendemessig feilfri, ren og herlig at han så ut som han var klippet rett ut fra Hollywood og limt inn på bussholdeplassen ved Lilleborg kirke, skjønt den som klippet og limte ikke var så flink til å lime, så alle ved første øyekast ville se at det var noe galt her.

"Could I have your number?" Selvfølgelig er det noen muffins her et sted. Hva slags utspekulerte motiver hadde kjekkingen? Sånn utover det gutter vanligvis har som mål med sånne utsagn... Kanskje han skulle lure meg med på en eller annen psycho, illegal business. Eller rane meg når jeg hadde invitert han hjem. Eller kanskje han skulle fortsette å komme med sprø utsagn og oppføre seg som et innlimt element i bildet, og så når han virkelig hadde gått over streken i upassende oppførsel, hyle: "Skjult kamera, hahahahaha-haa!"

Jeg bare smiler dumt og rister på hodet. Joa, så kunne vi bare gå ut å ta en drink sammen, eller noe. Jeg sier no. Og han sier at han kommer fra Amerika og at han ikke kjenner så mange her. Kanskje jeg ville ha nummeret hans da?

Da jeg fortsatt svarer nei og rister på hodet, ser jeg tydelig at han synes jeg er håpløs, og kanskje litt rar.

Altså hadde jeg ikke trodde at det hele var noe lureri og ikke virkelig, ville jeg nok tatt meg brydderiet med å fortelle han at i Norge så gjør man ikke sånn. Ikke på høylys dag eller uten noen øl innabords i hvert fall. I Norge så snakker man ikke til mennesker man ikke kjenner, og man gir dem i alle fall ikke komplimenter! Skal man bli kjent med nordmenn, eller forføre dem, må man ikke gå frem på den måten. Det er ikke nordmenn vant til, og de blir redde og utilpasse av slikt. De vet ikke hvordan de skal forholde seg til det, og det er ikke noe koselig, skal jeg si deg! Så et lite tips fra meg til sydhavskongen: Ikke gjør nordmenn utilpass!

Så hvorfor var jeg ikke eventyrlysten nok til å overleve utilpassheten min for å finne ut om han var up til noe lureri eller om Hollywood-sydhavskongen faktisk var interessert?

Jo, det skal jeg si dere. Det var de evinnelige fordommene, det. Det at huden hans hadde et slikt sydlig preg, hadde heller lite å si. Slike fordommer er jeg så opptatt av ikke å ha at jeg nesten har klart å kvitte meg med dem. Men nå skal det nevnes at de to gangene gangene jeg tidligere har gitt telefonnummeret mitt til slike sydhavskonger, har ikke telefonen min vært stille mer enn et minutt hele den påfølgende uken. Og ikke har de tatt et nei for et nei. Her snakker vi selvfølgelig om en viss fotballspiller og Sør-Afrikaneren Elvis som jeg traff i Kina.

Fordommene som virkelig gjorde tanken på å gi bort telefonnummeret mitt utenkelig, var vel heller bling-blingen i øret og det faktum at han var amerikaner. Altså, fornuften min forteller meg jo at man ikke nødvendigvis er bling-bling i hodet om man har bling-bling i øret, og at ikke alle amerikanere nødvendigvis er bling-bling og bortevekk i bollen heller. Men det var mer den sterke følelsen av at det ville være altfor mange barrierer mellom hans og mitt livssyn til at vi skulle klare å ha glede av samvær.

Dessuten var han så pen at han helt sikkert ikke ville like meg om han så på meg mer enn i fem minutter.

Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvem han var, eller hva som skjulte seg under den blåsvarte huden, og jeg sa nei, basert på mine fordommer, nok en gang. Jeg tenkte ikke at her er et nytt, spennende menneske å bli kjent med. Jeg skal finne det gode i han! Der kræsjlandet forsettet mitt.

Jeg lærer tydeligvis aldri.

Back on track, eller?

2010-01-18T23:21:00.006+01:00

Det morsomste jeg har gjort i dag er å høre på ei stressende dame snakke så fort hun kunne, med masse vanskelige ord hun ikke kunne ta seg tid til å forklare, om to dikt av Wergeland. Det var dagens høydepunkt, så langt. Resten av dagen har jeg brukt på å ta telefoner, ringe hit og dit og prøve å fikse ting. Jeg hadde som mål å fikse veldig masse i dag, men har ikke fått fikset halvparten engang, knapt nok en fjerdedel, og det er heller ikke den viktigste delen som er fikset.

Siden jeg skjønner at det vil bli døkjedelig for alle andre mennesker i hele verden å få vite om alle de døkjedelige tingene jeg har forsøkt å gjøre i dag, så hopper jeg to the main problem.

JEG HAR IKKE VARMT VANN!

Egentlig har jeg et nyttårsforsett (som jeg egentlig ikke bestemte meg for å ha før 15. januar, men likefullt er det et forsett, om ikke et nyttårsforsett) om å se det positive i alt og alle. Jeg merker at dette, som de fleste andre nyttårsforsetter, er litt urealistisk, men jeg forsøker. Jeg skal ikke legge ut om hvor jævlig det er å ikke ha varmtvann. Jeg skal heller tenke mye på hvor fint det er at jeg har både vann og varme. Men samme om jeg forsøker å gjøre det manglende varmtvannet så lite problematisk som mulig eller ikke, så må jeg forsøke å gjøre noe med det. Jeg har ringt både den ene og den andre, men ikke vet jeg hvem som kan løse problemet, hvordan det kan løses eller i det hele tatt hva problemet er.

Jeg er ganske sikker på at problemet ligger i varmtvannsberederen vår (ja, heldigvis var det noen som gjorde meg oppmerksom på at det heter bereder og ikke varmtvannsspreder før jeg kom til det punktet i livet hvor jeg var nødt til å bruke ordet). Jeg har utelukket at det er et felles problem i gården, via et par telefoner, og funnet ut at jeg altså må fikse det selv. Spørsmålet om rørlegger bør gå om dem som eier leiligheten, og det blir enda mer ringing. Altså til sønnen til han som eier leiligheten, for han som eier leiligheten har fått slag. Det er også spennende å se hvem som må betale en eventuell rørlegger. Men i skrivende stund vet jeg intet derom.

Johooo, sønnen til eieren av leiligheten ringte! Han hadde en teori om en burgunderrød knapp under et deksel, som kan gjøre så at det kommer varmtvann i springen. Etter å ha lett i verktøykassa til Aurora, fant jeg en passende skrutrekker og avmonterte dekselet. Følte meg skikkelig handyman da jeg fikk til det ;) Reine rørleggeren! Og jaggu var det en burgunderrød dott, om ikke en knapp, så i alle fall en dott, der. Jeg er ikke helt sikker på om jeg kan definere ordet dott, men jeg kan ikke helt definere hva den burgunderrøde greia var heller. I alle fall dyttet jeg litt på den, forsøkte å vri, men det virket liksom ikke som noe skjedde. Hmm… Fingre med den burgunderrøde dotten var en heller kjedelig og demotiverende hobby. I alle fall inntil jeg merket at det ene røret var litt varmere enn det hadde vært tidligere.

Fader rullan, satan syldre, det ble dagens desiderte høydepunkt, det slo Wergeland-diktene langt ned i støvlene, og det sier ikke lite!

Så nå begynner ting å falle på plass i Oslo og jeg kan nyte semesterstart. Altså, bokshoppinga (NB! ikke hopping på bokser, men shopping av bøker) har jeg ikke tatt fatt på. Har dere sett køene på Akademika? Jeg liker ikke køer. Ikke har jeg kjøpt månedskort på buss. Det har samme grunn. Jeg liker ikke køer og foretrekker å gå, men nå begynner gnagsårene å plage meg litt for mye. Ikke har jeg skaffet eget trådløst internett i leiligheten heller, også har vi de tusen regningene som skal betales. Jeg skjønner ikke hvordan folk får tid til å gjøre alle disse kjedelige tingene, i alle fall ikke om de har full jobb. Det tar aldri slutt på kjedelige ting som må fikses, og jeg HATER det!

Men som sagt skulle jeg ha et positivt fokus. Så da må jeg tenke på at JEG, Oda, har, med en smule hjelp av sønnen til huseieren, reparert en varmtvannsbereder. Jeg er nesten blitt selvlært rørlegger i løpet av den siste dagen! Og elektriker! Jeg har lært å skifte både lyspærer og sikringer. Det var faktisk ikke så vanskelig, ikke for meg engang...

Men det stopper ikke der! Gjennom uttallige telefoner til diverse strømselskap, har jeg lært meg både dagens målerstand og mitt kundenummer hos Hafslund utenat! Og det kommer jeg sikkert til å ha god bruk for videre i livet. Ingen tvil om det! De håpløse telefonene førte faktisk frem til slutt også. Så det er jeg ferdig med, og takk gud for det!

Merker at dette må være det kjedeligste blogginnlegget mitt gjennom t

idene. Skjønner at leting etter burgunderrøde dotter, ikke blir særlig mye morsommere av at jeg skriver om det… Men jeg er inne i en sånn god bloggeperiode, blogger både titt og ofte, og kort. Er eg ikke flink? Dette må jeg fortsette med. Og ikke bare det, men jeg har videoblogget også. Jeg er i ferd med å begynne å følge oppskrifta, merker jeg. Snart skriver jeg om alle skoene jeg ønsker meg, og den dødskule genseren jeg kjøpte på BikBok i går også.

Neida, ta det med ro, jeg har ikke blitt gal. Jeg har ikke kjøpt noen dødskul genser på bikbok, NOENSINNE! Jeg driver bare med litt god gammeldags bikbok- og fjortisharselas.

For å toppe kransekake av harseleringa mi, og avslutte dette innlegget med en skikkelig salutt, synes jeg det er på sin plass å vise alle hvor deilig rumpa mi ser ut i den nye Diesel-buksa mi, som jeg faktisk har våget meg på Maxi midt i januarsalget, for å kjøpe:

Nattlig videohilsen til Tina

2010-01-16T03:25:00.006+01:00

Den gang, i gode gamle dager, da jeg bodde i Kina, da var det kaldt da!

2010-01-13T00:31:00.006+01:00

Den gang, i gode, gamle dager, da jeg bodde i Kina, da var det kaldt da! Da snakker vi ikke18,5 grader inne, som i enkelte studentbyer bebodd av særdeles sutrete studenter som tror man kan fryse ihjel i 18,5 grader selv om man er ikledd ull-stilongs, ullgensere, pysjamas, fleece-jakke og -bukse! Nei, 18,5 grader finnes ikke kaldt! Nei, for i Kina var det ikke kaldt før frostrøyken stod ut av munnen på alle som befant seg i stua. Og da var det ikke nødvendigvis mer enn småkjølig!

For i Kina var det kaldt! Inne, vel å merke. Der jeg bodde var det under 10 grader i to måneder. Og under 5 i to uker. Det var fem grader på soverommet mitt. Jeg hadde topplue og votter på mens jeg sov. De hadde jeg forresten på meg hele tiden, i likhet med alle de andre klærne mine, som det uansett var blitt umulig å vaske. Ikke bare var de blitt umulige å vaske fordi den søte, elskverdige vertsmoren min ikke syntes vi skulle sløse penger på varmt vann, og at vi heller skulle bruke varmevanter inni vaskehanskene, og fortsatt stå å kose oss med det iskalde vannet på det 3 grader varme vaskerommet, men virkelig umulig å vaske klærne var det fordi klærne aldri ble tørre igjen. Jeg sjekket dem til stadighet, helt til den morgenen de hadde stivnet, FROSSET! Det var omtrent samtidig som varmtvannet forsvant.

Så ikke hadde jeg rene klær og ikke hadde jeg anledning til å dusje. Men slikt blir bare flisespikkeri og luksusproblemer når det er kaldt, skal jeg si deg, når det er riktig kaldt, og ikke bare 18,5 grader, som altså enkelte opplever som traumatisk.

Nei, faktisk er en unnskyldning for å være uhygenisk heller velkommen og ønsket i slik en kulde! Ikke bare slapp jeg å kle av og på meg flere ganger daglig, men jeg opparbeidet meg vel også det berømte og veldig så undervurderte fettlaget som hjelper en å holde kulden ute.

Så hold kjeft, sutre-student på Bjølsen(?) studentby! Du vet ikke hva kulde er før du har gått hjem fra skolen etter andre time hver dag i to måneder fordi du ikke lenger kan kjenne føttene dine! Du vet ikke hva kulde er før klassekameratene dine lager bål av notatene sine på pulten fremfor seg!

Eller som jeg liker å si: Du vet ikke hva kulde er før du har lært deg å spise med spisepinner med vottene på!

---

Og du vet, da jeg var ung, da måtte vi gå fire mil til skolen hver dag, og da snakker vi fire mil hver vei! Det måtte vi enten det snødde eller regna, og i gamledager, da snødde og regna det hele tiden. Da var det faktisk aldri varmere enn minus femti grader (gamledager er lenge før den fryktelige globale oppvarminga, som den helvetes dagens ungdom har forårsaket med den jævla klaginga si)!

Og halve veien måtte vi gå på skøyter over fjorden, for det fantes ingen bruer på den tida. Og om isen sprakk, jada sjå, da måtte vi svømme, hele veien. Og hadde man småsøsken, ja, det hadde de fleste, gjerne en 10-12 stykker, da måtte man ha dem på ryggen mens man svømte! Og vannet, ja, det var jo minst minus 100 grader!

(Ja, for i gamledager hadde vannet et helt annet frysepunkt enn i dag, nemlig!)

En bør nytte høvet mens en har anledningen

2010-01-10T23:07:00.002+01:00

En bør nytte høvet mens en har anledningen, så sier et godt, norsk ordtak jeg nettopp lærte på nettet. Siden jeg synes det hørtes rimelig fornuftig ut, tenkte jeg å gjøre akkurat det. Ikke bare derfor, men også fordi jeg innså at jeg kanskje ikke brukte den litt for lange juleferien på en altfor god måte da jeg satte ny Winterbells-rekord, en rekord på 505 489 477 597 890... Det sier vel det meste.

Hmm... Så hvordan kan jeg få tiden til å gå fort nok frem til de første forelesningene, som jeg gleder meg mer og mer til for hver ny Winterbells-rekord jeg setter? Jeg tenkte jeg kunne oppdatere facebookprofil-infoen min. Der står det per dags dato kun et par artige favorittsitat. Hva med å skrive noen flere? På jakt etter nye favorittsitat skjønte jeg at det er sagt så mye bra her i verden at det heller er verdt et helt blogginnlegg. Så da bestemte jeg meg for å nytte høvet mens jeg fremdeles har anledningen, til å glede min lille bloggleserskare med noen saftige visdomsord.

Jeg har et par all time-favoritter, som jeg finner det passende å starte med:

Disse sies å være kinesiske visdomsord:

Man who live in glasshouse

- should change clothes in basement.

Man with one chopstick

- goes hungry.

(Ja, de stod på russekortene mine, om du ikke har fått, er det bare å si ifra, for jeg tror jeg har hundrevis igjen :p)

På Ankern lærte jeg også et par treffende ordtak. Et lys slo ned i meg da jeg leste på en plakat en eller annen smarting hadde hengt opp: Man kan ikke tenke med det som står i bøkene. Det var da det gikk opp for meg at pugging kanskje ikke var så dumt. Likevel står setningen i altfor stor kontrast til de altfor beskrivende ordene Erik klistret opp over pulten sin i klasserommet: Kom arbeidslyst og treng deg på! Her skal du motstand finne!

I Ådalen, der jeg stammer fra, har de også en rik kulturarv når det kommer til ordspråk:

Er du hjemme, spis det du har. Er du borte, spis det du får.

Dypt. Veldig dypt.

På Wikiquote fant jeg enda et par godord av samme kaliber:

En blind mann vil ikke takke deg for en kikkert.

Man fanger ikke fisk med tørre fingre.

Hvis skaran bærer en voksen mann på sankthansdagen, da blir det sen vår.

Det er så sant som det er sagt! Og en viktig oppfordring:

Spis ikke gul snø!

Og enda noen gode leveregler:

Man må skille mellom snørr og bart!

Driter man i skuffen, må man tømme den.

Når uhellet er ute, er det best å være inne.

Og ikke mindre sant:

Gresset er grønt nok på vår side av gjerdet når vi bare husker å vanne det!

Menn med begge beina på jorda vokser ikke på trær.

La grisen være møkkete, bare flesket er rent.

Arbeid tiltaler meg, jeg kan se på det i timevis.

Det er moro å arbeide, men en kan ikke bare ha det morsomt heller.

Brent barn lukter vondt.

Familien min har et par gjengangere som ofte brukes når verden går oss imot:

Det er ikke den ting vi får til!

Vi har da til salt i såret...

Nå må vi ikke skjære av det beinet vi sitter på.

Ingenting er vel så hysterisk som gode blandinger av de beste ordtakene verden har å by på.

Med list og lempe kan en dverg komme lenger enn en kjempe.

Het det inntil en av Simens klassekamerater insisterte på at det originale ordtaket, som faren hans benyttet seg ivrig av, var:

Med list og lempe kan en dverg knulle en kjempe!